Blå

# book_id: global-pdf-dc6eec28501c4c76ac4eb47d9c2213a8
# book_title: Blå
# chapter_id: 1-bla
# chapter_title: Blå
# book_page: 1 / 20
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hun fant dem nederst i hagen, der de lekte i kriker og kroker ved den uttørkede fontenen, der steinen nå var full av mose. Lenge stod hun og så på dem fra den andre siden av rosebuskene, med pusten holdt inne og hendene klamrende om espalieren for å hindre seg selv i å bevege seg, i å lage den minste lyd. Skapningene var omtrent en hånd høy, med pastellfarget hud. Menneskelige. I hvert fall menneskelignende, men så små og så delikate at de nesten ikke var der i det hele tatt. Vingene som vokste ut fra ryggene deres var gjennomsiktige og filmlignende, som vingene til øyenstikkere. De jaget etter hverandre, hoppet fra de øvre bassengene i fontenen til de nederste og tilbake igjen, eller dykket ned i mosehauger for å gjemme seg. De små stemmene deres fylte luften, fe-aktige og klokkelignende, klangfulle. De beveget seg så fort at Lottie knapt klarte å følge med.

Senere på dagen kom Aaron for å besøke henne, akkurat som han gjorde hver søndag. Lottie tenkte at hun kanskje skulle ta ham med for å se nissene. Det var det hun hadde bestemt seg for at de måtte være: nisser. De lignet akkurat på et bilde hun husket å ha sett i en bok en gang. Hun måtte selvsagt få Aaron til å sverge på morens liv at han ikke skulle fortelle det til noen, for hans aller første reaksjon ville være å ville fortelle det til _alle_. Han ville kanskje til og med prøve å fange en av dem i en krukke. Det var sånt gutter gjorde: de fanget sommerfugler og dro av vingene deres, eller brente maur med forstørrelsesglass. Gutter var grusomme. Kanskje var det best å ikke fortelle det, bestemte hun seg.

# book_id: global-pdf-dc6eec28501c4c76ac4eb47d9c2213a8
# book_title: Blå
# chapter_id: 1-bla
# chapter_title: Blå
# book_page: 2 / 20
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Så da Aaron kom, gikk de opp på rommet hennes, og hun satte på en plate, og de satt og lyttet, og Aaron røyket en joint ut av vinduet (hun tok to drag, det andre var egentlig mer en slags simulert drag enn noe annet) og la henne så ned på sengen. «Vi må være stille,» sa hun. «Mamma er nede.» Hun kunne høre moren sin på kjøkkenet, mens hun klanket sammen gryter og panner. Det var et stort hus, men et gammelt hus, og lyden bar gjennom veggene. «Hysj,» sa Aaron. Hun stirret forbi ham opp mot taket. Moren hennes lagde brokkolisuppe — hun kunne høre matprosessoren suse. Hver gang den startet, tenkte hun på moren sin, i stedet for på Aaron, i stedet for det Aaron holdt på med. Det Aaron holdt på med, var å stikke fingrene sine inn mellom beina hennes. Det hadde vekket avsky hos henne da han forsøkte seg på det for første gang, og selv nå fikk det ryggraden hennes til å stivne. Den sølvfargede ringen hans skrapte på innsiden av lårene hennes.

Hver gang Aaron gjorde dette mot henne, prøvde hun alltid å tenke på noe annet. Denne gangen tenkte hun på moren sin som lagde brokkolisuppe. Så tenkte hun på alvene. Hadde de små kjærester som kom på besøk og stakk små fingre inn mellom de små beina deres? På en eller annen måte virket det ganske usannsynlig for Lottie. Etter en stund stakk Aaron penisen sin inn i henne. Hun stønnede inn i nakken hans. De hadde holdt på med dette i nesten en måned nå, men det gjorde fortsatt litt vondt. Det føltes som å bli stukket der nede, men samtidig varmt og behagelig. Hun klarte ikke å avgjøre om det var god smerte eller vond smerte. Hun var nesten sikker på at det var god smerte. Hun så forbi Aaron, gjennom det uflokete brune håret hans, opp mot taket på rommet sitt. Der hang det stjerner. Stjernene hadde vært der siden hun flyttet inn.

# book_id: global-pdf-dc6eec28501c4c76ac4eb47d9c2213a8
# book_title: Blå
# chapter_id: 1-bla
# chapter_title: Blå
# book_page: 3 / 20
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jenta som hadde bodd på rommet før henne må ha festet dem opp for mange år siden, men de lyste fortsatt når lyset var slått av. Aaron kom ferdig inni henne med et skjelvende stønn som steg så høyt i toneleiet at det ble til et hvisk. Noen ganger hørtes det ut som om det gjorde vondt også for ham, men han koste seg så mye med det at Lottie tenkte at det umulig kunne være tilfellet. Hun kysset ham på kinnet. Huden hans smakte salt, og de myke, knapt synlige hårene i stubben hans kildet nesen hennes. Senere gikk hun ut i hagen igjen. Hun tok med seg en kaffekopp med brokkolisuppe, som var tykk og luktet som en skog. Det var ingen håndhøye skapninger ved fontenen. Ingen bevegelse i det hele tatt, bortsett fra noen få midger som sirklet rundt. Hun la suppen til rette mellom bladene, varm som et ansikt. Hun lurte på hvor de små skapningene ble av om natten. Kanskje pakket de seg inn i mose for å beskytte seg mot kulden.

Kanskje forvandlet de seg til puffballer, eller lyskuler. Aaron ble til middag. Han spiste to skåler med suppe og hjalp til med oppvasken, og så satte de seg alle sammen på sofaen, og han la armen rundt henne. Hun ønsket at han ikke skulle gjøre det, for mamma satt rett der på den andre siden av henne, men hun så ikke ut til å legge merke til det, og etter en stund slappet Lottie av, og det var deilig. De så på nyhetene, og så et lite program om hvordan vannkokere blir laget, og så var det på tide for Aaron å dra hjem. * * * Hun våknet midt på natten. Hun var ikke tørst, men hun visste at det ville gå lang tid før hun kunne sove igjen, så hun gikk ned for å hente et glass melk. Gulvene var kalde, men hun hadde ikke noe imot det. Det var en behagelig kulde som fikk huden på fotsålene til å føles mer polert for hvert skritt. Etter en stund i det kalde kjøkkenet følte hun alltid at føttene hennes var laget av marmor.

# book_id: global-pdf-dc6eec28501c4c76ac4eb47d9c2213a8
# book_title: Blå
# chapter_id: 1-bla
# chapter_title: Blå
# book_page: 4 / 20
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Fra kjøkkenet, mens hun stod i lyset fra kjøleskapet, så hun ut mot hagen. Det var lys der. Lys som fløt, i pastellfarger. Så små at man egentlig ikke ville legge merke til dem med mindre man visste hva man lette etter. Hun så på dem mens hun drakk melken, og hentet så tøfler fra under trappen. Det var en mild natt. Gresset var tungt av dugg allerede, og trærne susset lett i vinden. Alvene satt rundt kanten av fontenen. Hun kunne se dem ganske tydelig til tross for mørket, for hver av dem skinte med et lys i en annen farge. Den ene rød, den andre blå, den tredje grønn, den fjerde gul. Lottie krøp sammen så liten hun kunne, og gikk deretter rundt rosebuskene. «Hei,» sa hun. «Jeg heter Lottie. Jeg har med suppen.» De så på henne, og hun tenkte at de lignet en klasse skolebarn når læreren kommer inn. Hun smilte så de ikke skulle bli redde. Hun var ikke vant til å være skummel, og hun likte det slett ikke. Hun ønsket at hun var liten.

Hun ønsket at hun ikke var større enn en dukke. «Du er en stor en, er du ikke?» sa den grønne. «Jeg er normal i størrelsen,» sa Lottie. «Vi er normale i størrelsen,» sa den blå. «Vi likte suppen.» «Det var moren min som lagde den.» "Jeg kan skaffe litt mer." De lo alle av det, av en eller annen grunn. Lottie lo også, for hun ville ikke støte dem. Den røde hoppet opp i luften og fløy tett inntil henne for å sveve i luften foran ansiktet hennes. Kroppen hennes var vidunderlig, huden mønstret som overflaten på et blad, ansiktstrekkene så små at ingen menneskehånd noensinne kunne ha formet noe lignende. Øynene var på størrelse med valmuefrø. Nesen var mindre enn en hamsters. "Du lukter rart," sa Red. "Som blomster, men ikke som blomster." "Unnskyld," sa Lottie. "Jeg har tatt et bad." De lo alle igjen, og hun var glad for at hun hadde underholdt dem. Neste morgen tenkte Lottie at det kanskje hadde vært en drøm.

# book_id: global-pdf-dc6eec28501c4c76ac4eb47d9c2213a8
# book_title: Blå
# chapter_id: 1-bla
# chapter_title: Blå
# book_page: 5 / 20
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Føttene hennes var skitne, og det var en gressflekk på pyjamasen hennes, men det beviste ingenting; hun hadde lest alt om søvngjengere i en bok på skolens bibliotek. Hun satte seg opp og tygget på leppen. Det hadde vært en fin drøm. En merkelig drøm. Hun gikk ned trappen, og moren hennes sa at Aaron hadde ringt. "Han spurte om du ville bli med ut i helgen," sa hun. "Bowling, tror jeg. Han er en så hyggelig ung mann." Så snart hun kunne, gikk Lottie ut i hagen. Pixiene var der. Blue fløy opp på skulderen hennes. På nært hold var hun så delikat — små lemmer tykke som rørrensere, et lite hode som et valnøttskall, men kompleks, perfekt og vakker. Kjolen hennes var laget av sydd sammen blomsterblader, tråden så fin som edderkoppsilke. Lottie følte seg glad. "Tilbake så snart?" sa Blue. "Jeg ville bare sjekke," sa Lottie. Green dukket opp ved fontenen, hoppet opp i luften og fløy rett foran ansiktet til Lottie. "Kommer du og leker igjen?"

"I kveld," sa Lottie. "Jeg lover. Jeg skal snike meg ut som jeg gjorde før."

"Tar du med mer suppe?" sa Green. "Ikke suppe," sa Blue. Red, Yellow og Green hang alle sammen ved fontenen. De vinket blygt, kikket og gjemte smilene bak hendene. Lottie vinket tilbake. "Ta med noe mer gøy," sa Blue. Lotties mor hadde ikke mye sprit i huset, for hun mente lukten av det var ekkel. Men det sto en trekvart full flaske whisky under trappen, visste Lottie, og hun helte litt av den over i en gammel parfymeflaske som hun hadde vasket i vasken på badet. Pixiene ville ikke ha for mye, tenkte hun. De var jo bare små, og det var sterkt nok til at øynene hennes rant. Aaron ringte igjen senere. Da han hørte stemmen hennes i røret, kalte han henne "babe" og spurte om hun savnet ham. Lottie trakk seg unna. Hun ønsket at han ikke skulle gjøre det, for moren hennes tok av og til telefonen samtidig som henne, og hvis Aaron ikke var forsiktig, ville hun en dag høre det.

# book_id: global-pdf-dc6eec28501c4c76ac4eb47d9c2213a8
# book_title: Blå
# chapter_id: 1-bla
# chapter_title: Blå
# book_page: 6 / 20
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Lottie var sikker på at hvis moren hennes hørte en gutt kalle henne "babe", ville hun vite at hun hadde hatt sex. Aaron inviterte henne hjem til seg neste dag. Hun sa ja. Hun sa hun kunne komme etter middag, og at hun skulle si til moren sin at hun skulle på kino med ham. Hun tenkte på å fortelle pixiene om Aaron, men gjorde det ikke. Hun sov heller ikke den natten – men lå våken og oppmerksom og sensitiv for hver minste lyd til klokken var tre om morgenen, da hun tok på seg tøflene og snek seg ned trappen. Pixiene fløy opp i hagen for å møte henne, og sa navnet hennes med de små, ringende stemmene sine. Hun følte en bølge av spenning ved synet av dem, og igjen da et par av dem landet på den bare huden på armen hennes, med de små føttene presset inn. De var utrolig tunge for så små vesener. De satt rundt fontenen. Lottie oppdaget at når hun satt på bakken, var rosebuskene høye nok til å blokkere utsikten hennes mot huset.

Det fikk henne til å føle seg mye tryggere. Hun tok frem parfymeflasken, og alle alvene tok på tur på å lukte på den. Red dyppet hånden sin inn gjennom halsen på flasken og trakk ut en skinnende, tung dråpe. «Vær forsiktig,» sa Lottie.

«Den vil være sterk for dere.» Senere la hun seg ned på bakken og lot alvene gå over magen hennes. Hun dro opp pyjamasoverdelen slik at føttene deres lå bar mot huden hennes. Blue la seg ved navlen hennes, og den varme vekten hennes presset seg inn mot Lotties mage. Lottie hadde aldri før hatt noe levende liggende på seg, og det var en merkelig følelse. Det var en behagelig følelse. «Du er så stor,» sa Blue. «Jeg elsker hvor stor du er. Jeg føler at du fortsetter for alltid og alltid.»

# book_id: global-pdf-dc6eec28501c4c76ac4eb47d9c2213a8
# book_title: Blå
# chapter_id: 1-bla
# chapter_title: Blå
# book_page: 7 / 20
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Red og Green gikk oppover midten av brystet hennes. Hun dro pyjamasoverdelen høyere opp og så opp mot himmelen. Stjerner og grener. Magen hennes kriblet. Små hender fant brystvorten hennes, og følelsen var så kittlende og behagelig at hun lo, og dette sendte alvene spredende opp i luften. «Jeg er lei for det,» sa Lottie. «Det føles godt. Det føltes godt.» Vingene deres laget ingen lyd. De lyste over henne, og gløden deres visket bort stjernene. Hun løftet hoftene sine fra bakken og dro pyjamasen ned til knærne. Blue kom ned og landet mellom beina hennes, der Lottie ikke kunne se henne. Hun lå så stille hun bare kunne, selv om hun kunne kjenne nervene i beina, magen og lysken spenne seg mot hudens overflate. Hun kunne kjenne vekten av alvene på brystet, på magen. Varme. Hun lukket øynene og holdt pusten. Da Blue til slutt rørte henne, rykket hun krampaktig fra topp til tå. Små hender på de mest delikate delene av kroppen hennes.

Sterke, små hender. Gulvet var kaldt, alvene var varme, hun var varm, og natten var kald. Selv trykket av klærne mot huden var nesten for mye. Lottie hadde aldri tatt på seg selv før. Lottie var en snill jente, og hun visste at snille jenter ikke gjorde sånne ting. Hun bet seg i leppen. Ordene lå klare på tungen, men kom ikke ut. Hun vrikket seg – hun klarte ikke å holde seg i ro – men bare litt, bare de mest bittesmå, delikate bevegelsene hun klarte å gjennomføre. Hun følte det som om hun ble åpnet opp som en eske full av gaver. Hun følte at hun virkelig fortsatte for alltid. * * * Neste gang hun så Aaron var i helgen. De dro ikke på bowling. De dro hjem til Aaron og hadde sex på foreldrenes seng. Sengen stod ved siden av et stort skap med speilfront, og Lottie så seg selv ligge der mens Aaron stakk og stønnte oppå henne. Hun så knust ut. Hun så ut som om hun ble presset inn i sengen.

# book_id: global-pdf-dc6eec28501c4c76ac4eb47d9c2213a8
# book_title: Blå
# chapter_id: 1-bla
# chapter_title: Blå
# book_page: 8 / 20
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hun hadde en visjon av seg selv, flat som om hun hadde blitt kjørt over av en dampveivals — Aaron ba om unnskyldning mens han trakk henne bort fra madrassen. Det var morsomt, men før hun rakk å le, trakk han seg brått bort fra henne. Hun så på ham, overrasket, akkurat idet han var ferdig med å sprute over brystet og halsen hennes. Etterpå spurte hun om han ville gå ned på henne. Hun sa det på den måten fordi det var den eneste måten hun noen gang hadde hørt det sagt på. Det var det noen av de andre jentene på skolen kalte det. Hun hadde hørt dem snakke om det i gangene og på toalettene.

"Greit. Bra. Vel, da." Hun lurte på om det fantes mannlige feer, men det var en tanke hun egentlig ikke klarte å forestille seg. Blå og Rødt og Grønn og Gul var alle så lette, så feminine i måten de var konstruert på. Gutter ville ikke være så små. Gutter ville ikke kunne fly. Det virket riktig at de alle var jenter. Lottie lurte på om hun ville like Aaron hvis han var en fe. Han ville blitt en fe med et merkelig utseende. Hun lurte på om hun likte ham nå. Og hvis hun ikke likte ham, likte hun da feene? Kunne en person like mer enn én annen person? Aaron, som lå ved siden av henne med én arm strukket ut over magen hennes, hadde sovnet. Hun kunne høre det i det jevne rytmen i pusten hans. Hun var ikke søvnig selv, men hun ville ikke kunne løsrive seg uten å vekke ham, så hun lå våken og stirret i taket, og fantaserte om hvordan det ville være å ha vinger. * * * Lottie spurte Blue om det fantes mannlige feer.

# book_id: global-pdf-dc6eec28501c4c76ac4eb47d9c2213a8
# book_title: Blå
# chapter_id: 1-bla
# chapter_title: Blå
# book_page: 9 / 20
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Blue virket som den smarteste av dem alle, og hun lo aldri av Lottie, selv ikke da hun sa noe som fikk de andre til å fnise og skjule smilene sine bak små hender. "Gutter lukter vondt," sa Blue. Hun satte seg på Lotties skulder, og de så på de andre mens de lekte i luften over fontenen. Feenes leker var komplekse og raske, og reglene endret seg så fort at det var umulig å følge med. "Gutter er store og ekle." "Så finnes det ingen gutter da?" sa Lottie, som ville være helt sikker. Blue ristet forsiktig på hodet. "Vi er alt som finnes," sa hun. De andre kom bort til Lottie idet solen gikk ned. Hun så hvordan de små kroppene deres pulserte av pust, utmattet av leken. Gul og Rød satte seg på knærne hennes og spurte hva hun hadde med til dem. "Det huset er fullt av ting," sa Rød. "Vi har kikket inn gjennom vinduene. Du burde ta med massevis av ting til oss." "Jeg kan ikke drikke mer alkohol," sa Lottie. "Mamma vil finne det ut."

"Noe annet, da," sa Rød. "Hva vil du ha?" "Du trenger ikke å ta med noe," sa Blue, og i samme øyeblikk sa Rød: "Hun vil ha _deg_." Det ble et vell av fnising. Sammen hørtes stemmene deres ut som vinden gjennom en skare av glassklokker. Vekten av dem på knærne hennes var deilig. Lottie kikket rundt hjørnet av rosene, men bakdøren til huset var lukket, og hagen var tom. Én lyspære på i kjøkkenet og én i gangen. «Jeg har aldri gjort dette før,» sa hun. Hun så på, fascinert, mens de tok av seg kjolene. De tynne skjortene var laget av blomsterblader, og uten de små kroppene som skulle ha dem på, så de ut som om de kunne blåse bort i vinden. Feene hengte dem opp i mosen ved foten av fontenen. Nakne så de like delikate ut som modellskip. «Jeg vil ikke skade dere.» «Du kan aldri skade oss,» sa Blue. «Vi er tøffere enn vi ser ut,» sa Red. Med tuppen av den minste fingeren sin strøk hun over kroppene deres og så dem skjelve.

# book_id: global-pdf-dc6eec28501c4c76ac4eb47d9c2213a8
# book_title: Blå
# chapter_id: 1-bla
# chapter_title: Blå
# book_page: 10 / 20
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Mellom beina deres var det et fint, mørkeblondt dun. De spredte seg, og de var utrolig små. Små som pupillen i Lotties øye. Hun tok på dem. Hun slikket på tuppen av den minste fingeren sin, som om hun skulle bla om en side, og tok på dem der de ba henne om å ta på dem. Mens hun gjorde det, kriblet det i hele kroppen hennes. «Er det greit?» sa hun. «Er jeg for hardhendt?» Blue stilnet henne, og satte hendene sine på tuppen av Lotties tommel, mens vingene hennes dirret som om hun skulle til å fly. De andre flakset allerede. Hun kjente dem lande på skuldrene sine, så dem i utkanten av synsfeltet sitt, nakne og lysende. Hun så ikke på dem. Hun så bare på Blue. * * * Aaron gikk et år over henne på skolen, noe som betydde at han hadde lov til å kjøre scooteren sin inn. Det var bare et par gutter som hadde scootere, og de hang alltid utenfor porten etter skoletid, mens de kjørte opp motorene sine og slo hverandre på armen.

Lottie hadde aldri snakket med dem før, helt til en dag da hun ventet på at moren skulle komme og hente henne. Aaron hadde satt seg på muren ved siden av henne. «Du er alltid her,» sa han. Han så ikke på henne. Han så på huset på den andre siden av veien, og ansiktet hans var knallrødt. «Du venter alltid her. Jeg har sett deg.» Lottie nikket. Det stemte. «Ja,» sa hun. Og siden det virket høflig å fortsette samtalen, la hun til: «Jeg venter på at moren min skal komme og hente meg.»

# book_id: global-pdf-dc6eec28501c4c76ac4eb47d9c2213a8
# book_title: Blå
# chapter_id: 1-bla
# chapter_title: Blå
# book_page: 11 / 20
# chapter_page: 11
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Huh,» sa Aaron. De satt sammen på muren til moren til Lottie kom. Det var første gang hun virkelig hadde snakket med en gutt, om det regnet som å snakke. Det var ikke så ille som hun hadde trodd det ville være. Gutter var skumle. De løp alltid rundt på skolen og ødela ting, kastet ting og hylte av raseri. Lottie hadde begynt å tenke på dem som et slags vilt, hundelignende dyr som bare beveget seg i flokker. Aaron var snill, derimot. Han kom og satt sammen med henne hver dag i en uke, og noen ganger lot han henne få en fruktpastill. På slutten av uken spurte han om hun ville bli kjæresten hans. Lottie visste ikke. Hun var ikke sikker på om hun ville være noens kjæreste, men måten han hadde spurt på var så bedende og håpefull at hun ikke kunne si nei, så hun sa ja. «Ja? Som i, ja, du vil?» sa Aaron.

Han hadde gått tilbake til gjengen med scooterkompisene sine for å utveksle triumferende hyl før han kom og satte seg sammen med henne igjen og kysset henne på munnen. Det var første gang en gutt hadde kysset henne, og Lottie visste ikke hva hun skulle gjøre med leppene sine. Hun flyttet dem rundt som om hun snakket, og det så ut til å være greit. Han slapp taket i henne før moren hennes dukket opp, og det var det — fra det øyeblikket var de knyttet sammen av et ritual som Lottie aldri følte at hun helt forstod. Aaron ringte annenhver dag, og satt sammen med henne etter skolen, og — når de var alene sammen på soverommet hennes — ba henne ta på penisen hans. Hun gjorde det, forsiktig til å begynne med, og opplevde den som både myk og hard på samme tid, som en gammel sopp.

# book_id: global-pdf-dc6eec28501c4c76ac4eb47d9c2213a8
# book_title: Blå
# chapter_id: 1-bla
# chapter_title: Blå
# book_page: 12 / 20
# chapter_page: 12
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Første gang han hadde ført den inn i henne, hadde smerten vært så voldsom at hun var sikker på at hun ville dø av det. * * * Lottie våknet til lyden av regn mot vinduet sitt. Det var den typen kraftig sommerregn som kom i bølger, som om stormskyene presset på så hardt de kunne, for så å trekke seg tilbake, utmattet, for å hvile før de regnet ned igjen. Hun lå i sengen i et minutt eller to og lyttet til dråpene som hamret mot glasset. Så tenkte hun på alvene. På vei ned trappen tok Lottie seg ikke engang bryet med å ta på seg morgenkåpen. Tøflene hennes lå i skohyllen, og det ville ha tatt et øyeblikk å finne dem, så hun brydde seg ikke om det, men kastet i stedet opp bakdøren og løp barfot ut i hagen. I løpet av et sekund var pyjamasen hennes gjennomvåt og klistrete, og føttene hennes var numne. Mudder klasket opp mellom tærne hennes, og lukten av regn etter en måned med solskinn fylte neseborene hennes.

«Blå?» ropte hun da hun nådde bunnen av hagen. «Rød? Gul?» "Green?" De søkte ly under en av fontenens skåler, med de små kjolene sine gjennomvåte og vingene hengende slapt. I regnlyset glødet de knapt i det hele tatt. "Dere må fryse," sa Lottie. "Det er bare regn," sa Green. "Det går over. Regnet går alltid over."

"Dere kommer til å bli forkjølet!" "Hva er en forkjølelse?" "Hvorfor kommer dere ikke inn? La meg ta dere med inn. Det er trygt, jeg lover." Pixiene utvekslet blikk og trakk på skuldrene. Lottie lurte på om de noen gang hadde vært inne i et menneskehjem før. Kanskje snek de seg inn om natten og utforsket stedet. Kanskje stjal de ting og kom tilbake med dem senere. De måtte ha smakt alkohol før, resonnerte hun, ellers ville de ikke ha visst å be om det. Lottie så seg rundt ved rosebusken og oppdaget at moren hennes var på kjøkkenet. Hun peilte mot vinduet og ba dem fly opp til det og vente på henne i vinduskarmen, før hun løp tilbake opp gjennom hagen. Pyjamasen hennes var så våt at den hele tiden glapp ned, og håret hang ubehagelig fast ved hodebunnen. Egentlig burde hun ha tatt med seg en paraply før hun gikk ut, men hun hadde vært for bekymret. "Hva i all verden gjør du ute i hagen i _dette_?" sa moren da Lottie kom inn på kjøkkenet.

# book_id: global-pdf-dc6eec28501c4c76ac4eb47d9c2213a8
# book_title: Blå
# chapter_id: 1-bla
# chapter_title: Blå
# book_page: 13 / 20
# chapter_page: 13
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Å, vennen min, se! Du drypper." Det ble et oppstyr. Håndklær. En mumlet unnskyldning om at hun hadde regnet på matte ute på gresset dagen før og var redd for at hun hadde glemt lekseheftet sitt der ute. Da Lottie endelig ble løslatt og fikk lov til å løpe opp til rommet sitt, ventet allerede pixiene på henne i vinduskarmen. "Unnskyld," sa hun. "Unnskyld, unnskyld." Hun slapp dem inn, og de fløy gjennom åpningen, mens små dråper sprutet fra vingespissene deres. Red landet på sengen hennes og falt straks om. Blue studerte papirene på skrivebordet hennes, mens Yellow og Green fløy rundt veggene og undersøkte plakater og bilder. Lottie sto midt i rommet og forsøkte å se på dem alle samtidig. De var vakre og raske når de var begeistret, og fløy rundt som fugler. Noen ganger var de for raske til å følge med på. "Jeg liker dette," sa Yellow. "Jeg kan forestille meg deg nå. Når du ikke er der. Jeg kan se deg for meg i hodet mitt."

"Dette lukter av gutt," sa Red, mens hun trakk inn en håndfull av dynen fra sengen sin. "Lukter ikke dette av gutt?" "Det er Aaron," sa Lottie. Alle alvene fniste. "Vis oss," ropte de i kor. "Vi vil se ham. Vis oss, vis oss." "Jeg... har ingen bilder," sa Lottie.

"Er han kjæresten din?" sa Blue. Lottie kjente at noe løsnet i brystet hennes. "Jeg vet ikke," sa hun. "Jeg tror jeg er kjæresten hans. Nei, jeg _er_ kjæresten hans. Jeg tror han er kjæresten min." Blue så på henne fra skrivebordet. Lottie hadde veldig lyst til å løfte henne opp og holde henne tett inntil ansiktet sitt, slik at hun kunne se ordentlig på henne. Hun hadde aldri løftet opp noen av dem uten å spørre før, så hun gjorde det veldig sakte og forsiktig. Blue passet perfekt inn i den trange sirkelen mellom fingeren og tommelen hennes, og det var deilig å kjenne pusten hennes der mens hun løftet henne opp fra skrivebordet. Kjolen hennes var myk. Huden hennes var myk. "Er det greit?" sa Lottie. Hun visste egentlig ikke hva det var hun spurte om. Alle alvene så på henne med sine bittesmå øyne. Blues vinger flagret ett eller to ganger, som om hun prøvde å flykte, men det gjorde hun ikke.

# book_id: global-pdf-dc6eec28501c4c76ac4eb47d9c2213a8
# book_title: Blå
# chapter_id: 1-bla
# chapter_title: Blå
# book_page: 14 / 20
# chapter_page: 14
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hun så på Lottie med et svært, svært ettertenksomt blikk. «Vil du vise oss?» sa hun. «Vi vil se ham.

Vil du ta ham med til oss?» * * * Neste gang Aaron kom på besøk, hadde hun pakket en piknikkurv og fortalte ham at moren hennes visste at han hadde røyket inne i huset. «Hun kan lukte det,» sa Lottie. «Vi burde gå ned til bunnen av hagen. Hun går aldri dit.» Aaron fulgte etter uten problemer, og hun brettet ut et teppe ved fontenen. Hun så ham sjelden ute. Solen – som var varm mot ansiktet og ryggen hennes – var for varm, gresset for grønt, Aaron og pusten hans og det stikkende skjegget hans for nær, hagen for stille og samtidig for full av liv. Hun dyttet, og han slapp taket, og hun sto og svaiet ved rosene. «Blue,» ropte hun. «Han er her. Red, Yellow, Green. Jeg tok ham med for å møte deg.» I lang tid skjedde det ingenting, bortsett fra at Aaron så på henne med et uttrykk av tålmodig munterhet, som om han ventet på at spillet hun spilte skulle gå sin gang.

Hun la merke til at han var hard under jeansene. Hun tenkte på ham som stakk den tingen inn i henne, og tanken var så ubehagelig at hun ble overrasket over sin egen avsky. Han beveget seg mot henne. «Kom hit», sa han. Og han kysset henne igjen, og skjegget hans klødde henne igjen, og hun dyttet ham bort igjen. Fontenen var tom, og det eneste som summet i luften i hagen, var mygg og bier. Hun presset øynene sammen. «Vent et øyeblikk», sa hun. «De er nok bare sjenerte.» «Hvem er sjenerte?» sa Aaron. «Det er ingen her som kan se oss.» «Vent. Vær så snill, vent et øyeblikk. Jeg lover at de er her.» Han så nå virkelig ukomfortabel ut. Han rykket på skuldrene og prøvde å ta på henne igjen, men hun trakk seg tilbake, nesten inn i rosene. Han pustet ut av frustrasjon. «Hva er dette? Hva er det som skjer? Hæ?» Det var ingen alver. Fontenen var tom, og det eneste som brummet i luften i hagen, var mygg og bier. Hun knep øynene sammen.

# book_id: global-pdf-dc6eec28501c4c76ac4eb47d9c2213a8
# book_title: Blå
# chapter_id: 1-bla
# chapter_title: Blå
# book_page: 15 / 20
# chapter_page: 15
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Vent et øyeblikk», sa hun. «De kommer nok snart.» Selv om hun egentlig ikke trodde på det selv. Nå som Aaron var her sammen med henne, nå som det var høylys dag og hagen var tom og varm og bare summet av lyden av raslende blader og flyvende bier, virket det latterlig å forvente at slike umulige skapninger bare skulle dukke opp fra intet. Hun måtte helt sikkert ha forestilt seg dem. Eller så hadde hele greia bare vært en drøm. Selv om det hadde virket så virkelig på den tiden... Aaron tente en joint og la seg tilbake i gresset. Etter noen drag tilbød han den til Lottie, men hun vinket den bort. «Hva er vitsen med all denne rotingen, egentlig?» sa han. Han satte seg opp. «Er du sikker på at moren din ikke kan se oss?» «Ganske sikker,» sa Lottie. Ingenting i fontenen. Ingenting som svevde i luften over den. Ingenting som klamret seg til rosehekkene. Ingenting, ingenting, ingenting.

Og likevel var vekten av de små tingene festet i minnet hennes. Den varme vekten, den tunge vekten. Hvorforliggende alt dette var. Aaron røyket ferdig og begravde filteret i gresset. Lottie la seg ned ved siden av ham, svært forsiktig, og så opp på himmelen. Det føltes riktig at hun hvert øyeblikk kunne se et svakt, rødt lysglimt flimre over synsfeltet hennes. Men det gjorde hun ikke. Og så lente Aaron seg inn for å kysse henne, og hun lot ham gjøre det, og stubben på haken hans klødde henne i ansiktet og på halsen, og det var så stille i hagen at hun kunne høre de våte, klissete lydene leppene deres laget idet de beveget seg mot hverandre. Aaron rullet seg oppå henne. Han var tung, men vekten hans var ikke lysende som vekten til alvene. Vekten hans var bare tung, og den presset henne ned i gresset. Han dro opp kjolen hennes og trakk ned trusene for å sette seg inni henne. Alt skjedde så fort.

# book_id: global-pdf-dc6eec28501c4c76ac4eb47d9c2213a8
# book_title: Blå
# chapter_id: 1-bla
# chapter_title: Blå
# book_page: 16 / 20
# chapter_page: 16
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

I et minutt eller to lå Lottie der i solskinnet mens han stønnede og gryntet oppå henne. Et gresstrå kildet henne i nakken, og baken hennes var kald og naken mot bakken. Han nådde et klimaks raskt, og hun kjente varme og fuktighet mellom beina sine. Så rullet han av henne og lå og pustet utmattede åndedrag på bakken, mens penisen hans fortsatt stakk ut av buksene og rykket lett. Det så så morsomt ut – denne rosa, rynkete tingen midt i alt det grønne – at Lottie ikke kunne la være å le. Hun la en hånd over munnen for å dempe latteren, slik at lyden kom ut omtrent som et host og omtrent som et støn. «Er du okay, vennen min?» sa Aaron svakt. Hun sendte et siste, desperat blikk mot espalieren, fontenen og himmelen over – som var en stille og perfekt blå himmel. Ingenting. Hun nikket. «Jeg er okay,» sa hun.

«Jeg hadde bare et slags merkelig lite øyeblikk.» * * * Aaron sovnet rett der i hagen, med armene tett viklet rundt henne – den ene rundt brystet hennes og den andre rundt magen hennes, som en liten gutt som klemmer en bamse. Lottie var ikke det minste søvnig, men hun ville ikke vekke ham, så hun lå så stille hun bare kunne, og prøvde til og med å puste så lite som mulig. Det var varmt og deilig i hagen, og gresset fylte nesen hennes med en behagelig, jordaktig duft. De fleste jentene på skolen ville synes at dette var det fineste i hele verden, tenkte Lottie, så hun burde virkelig være takknemlig og gjøre det beste ut av det. Alvene kom gjennom gresset. Først så hun vingespissene deres, men hun så dem ikke før de var nær nok til å dele skogen av grønne stilker. Det må ha vært som å vandre gjennom jungelen for dem, så små som de var. Lottie smilte. Alvene smilte tilbake. «Jeg sa jo at jeg skulle vise deg,» sa hun. "Men så kom du ikke."

Red fniste. "Selvfølgelig kunne vi ikke komme. Hadde vi kommet, ville han ha sett oss, og hvor ville vi ha vært da?" "Har han ikke lov? Han er fra skolen. Han er bare noen år eldre enn meg." "Det handler ikke om å være gammel eller ung, Silly," sa Yellow, men så fortsatte hun ikke med å si hva det _egentlig_ handlet om, noe som bare gjorde Lottie enda mer nysgjerrig.

# book_id: global-pdf-dc6eec28501c4c76ac4eb47d9c2213a8
# book_title: Blå
# chapter_id: 1-bla
# chapter_title: Blå
# book_page: 17 / 20
# chapter_page: 17
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Han heter Aaron," sa hun. "Han har sin egen scooter. Liker du ham? Jeg tror jeg liker ham." Pixiene fant veien gjennom gresset, mens de beveget seg opp og ned langs de sammenfiltrede kroppene deres. Lottie kjente den merkelige følelsen av at bittesmå øyne vandret over deler av kroppen hennes som hun selv ikke kunne se, og hun rykket litt til, men ikke nok til å vekke Aaron. Av og til fløy en av pixiene opp i luften og landet på den andre siden av kroppene deres, eller nede ved føttene deres. Måten de observerte henne på føltes litt ut som et ritual, men det var et merkelig et om det var det. Samtidig var alt ved pixiene merkelig. Lottie hadde ikke noe imot det i det hele tatt. "Han så så rar ut," sa Blue, som landet på kinnet til Lottie mens hun snakket. Lottie tenkte at Blue var veldig modig som landet rett foran ansiktet til Aaron på den måten. Han trengte bare å åpne øynene for å se henne — men Blue så ikke ut til å bry seg.

Hun satte seg ned og plasserte den lille rumpa si på kinnbeinet til Lottie. "Jeg mener, da han lå oppå deg og pustet tungt. Det var da han så morsom ut. Nå ser han fin ut. Liksom fredfull." "Så du på?" sa Lottie, og forsøkte å ikke bevege kjeven for mye. "Vi var oppe i trærne og gjemte oss," sa Green. "Vi er veldig flinke til å gjemme oss." "Er du glad i ham?" sa Blue. "Hm," sa Lottie. Det ble stille i lysningen igjen, og for et øyeblikk var det akkurat som å være alene. Aaron sov, og alvene var nesten ute av syne. Blue var bare en liten flekk i kanten av synsfeltet hennes — bare tuppen av én vinge var synlig, mens sollyset silte gjennom den ovenfra. "Hm," sa Lottie. "Han er glad i deg," sa Blue. "Det er han definitivt. Han er veldig glad i deg, og han vet ikke hva han skal gjøre med det. Han har aldri vært glad i noen før. Han vil ikke innrømme det. Vi er flinke, vi. Noen ganger kan vi se sånt. Han vil beholde deg for alltid."

# book_id: global-pdf-dc6eec28501c4c76ac4eb47d9c2213a8
# book_title: Blå
# chapter_id: 1-bla
# chapter_title: Blå
# book_page: 18 / 20
# chapter_page: 18
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

"Det er hyggelig," sa Lottie. Og Aaron beveget seg bak henne, la kroppen sin inntil hennes, og så var hun alene, uten alver å se noe sted. * * * Hun snudde seg slik at hun vendte mot ham. De sovnet aldri på den måten, for Aaron klarte ikke å sove med pusten hennes rett over ansiktet hans. Aaron sov fortsatt halvveis, ansiktet slapt og munnen litt åpen. Hun la merke til, kanskje for første gang, at han hadde et bittelite arr oppe på siden av hodet, akkurat der håret begynte.

"Aaron," stakk hun ham forsiktig. "Aaron, våkne opp." Han fnøs. Ristet seg. "Hva?" "Jeg trenger å vite om du elsker meg," sa hun. Aaron trakk seg unna som om hun hadde nyst på ham, ansiktet hans var sammenkrøllet. "Hvis jeg _elsker_ deg?" "Det stemmer," sa Lottie. "Jeg har tenkt på det en stund, og jeg tror kanskje jeg elsker deg, eller kanskje ikke, men jeg vil gjerne vite helt sikkert først om du elsker meg." "Vel, jeg vet ikke." Aaron satte seg opp, blunket og så forvirret ut. "Jeg vet ikke, gjør jeg vel? Hvordan skal jeg vite noe sånt?" "Jeg tror man bare liksom... gjetter," sa Lottie. Hun satte seg opp også. Det var et mellomrom mellom dem — bare noen få øvelsesbøker bredt, men det var der, og luften i mellomrommet ble hard som skorpen på en ost som hadde stått utenfor innpakningen. "Du er kjæresten min," sa Aaron. "Ja," sa Lottie. "Ja, det er jeg." "Vel, da er det åpenbart at jeg er glad i deg." "Åh," sa Lottie.

# book_id: global-pdf-dc6eec28501c4c76ac4eb47d9c2213a8
# book_title: Blå
# chapter_id: 1-bla
# chapter_title: Blå
# book_page: 19 / 20
# chapter_page: 19
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det ga mening når han uttrykte det på den måten. "Okay, da." Det ble stille. Aaron lo, én gang, kort, og la seg ned igjen. Lottie la seg ned også, og så opp på himmelen. Alt var akkurat som før, men på en måte litt merkelig. Solen føltes litt for sterk nå, himmelens blåfarge var litt kvalmende. Ingenting var i ro. Grenene rustlet i brisen, fuglene sang, og jorden under kroppen hennes virket å nynne merkelig, som en klokke som hadde blitt slått på for flere minutter siden. "Det er bare det," sa Lottie, "at det er noen andre mennesker som jeg vet med sikkerhet at jeg er glad i, og jeg lurte på om det var greit." Det ble en lang stillhet fra Aaron. Lottie våget ikke å snu seg for å se. Hun skannet grenene på treet over seg og rosehekkene, og prøvde å gjette hvor alvene gjemte seg. "Hvem?" sa Aaron. Det var noe ganske smertefullt i stemmen hans, som om en hoste hadde satt seg fast halvveis nede i halsen hans. Lottie bet seg i leppen.

Så fortalte hun ham alt. * * * Da hun var ferdig med å fortelle ham det, satt han der en stund og så helt tom ut. Flere ganger åpnet han munnen og så ut som om han skulle til å si noe, men han klarte visst ikke å finne ut hva det var hver gang, så han lukket bare munnen i stedet og fortsatte å sitte der, med et rynket panneparti. «Er alt bra med deg?» sa Lottie. «Jeg er lei meg. Kanskje jeg ikke burde ha sagt det.» Aaron ristet på hodet. Så reiste han seg og gjorde en bevegelse som om han børstet noe av jeansene sine. Han begynte å gå bort, men kom så tilbake og knelte ned ved siden av Lottie i gresset. «Så... du sier altså at du ikke vil ha meg lenger. Det er det, ikke sant? Det er det du sier?» Lottie stirret på ham, og lurte på om hun burde gjenta alt det om alvene og hvor merkelig det var å elske så små vesener. Om fontenen. Om vingene deres og de delikate, små kjolene. Det gjorde hun til slutt likevel ikke.

# book_id: global-pdf-dc6eec28501c4c76ac4eb47d9c2213a8
# book_title: Blå
# chapter_id: 1-bla
# chapter_title: Blå
# book_page: 20 / 20
# chapter_page: 20
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hun bare trakk på skuldrene og sa «Jeg er lei meg» én gang til, og det så ut til å være nok. Hun krøp sammen og holdt knærne sine inntil kroppen til han hadde gått. Da han virkelig var borte, la hun seg tilbake på gresset. Magen hennes var helt i ulage. Det hadde ikke vært i det hele tatt slik hun hadde forventet, og hun følte seg nærmest som en skikkelig dum jente. Hun likte Aaron, liksom. Han var absolutt den eneste gutten som noen gang hadde vist henne den minste oppmerksomhet. Og han var snill. Han sa fine ting om henne iblant, og han kysset henne og stakk fingrene sine inn i henne. Det var ting gutter gjorde mot jenter de likte. Men hun likte alvene også, og måten hun likte alvene på var så forskjellig fra måten hun likte Aaron på at de nesten ikke virket som noe som lignet i det hele tatt. Hun lå der i evigheter og ventet på at alvene skulle komme tilbake. Det gjorde de ikke.

Himmelen ble mørk, og gresset begynte å bli kaldt, men Lottie rørte seg ikke. Kanskje hadde de aldri vært virkelige. Men hvis alvene ikke fantes, burde hun kanskje ikke ha slått opp med Aaron. Kanskje var hun i ferd med å bli gal. Hun ønsket at hun kunne snakke med Blue om det.

Akkurat da, nesten som om hun hadde blitt tilkalt av Lotties tanker om henne, klatret Blue over kanten på fontenen og fløy den korte strekningen mellom den og Lotties mage. Nesten med en gang roet bevegelsene seg. Blue satte seg på kanten og beveget vingene sine. «Hvor er de andre?» sa Lottie. «De kommer snart,» sa Blue. «De tenkte at jeg kanskje ville ha litt tid alene med deg først.» Lottie fniste, og bevegelsen fikk Blue til å falle over, og det fikk Lottie til å fnise enda mer. Hun lå der i hagen lenge, helt til det ble mørkt og moren hennes ropte fra huset at hun skulle komme inn og vaske hendene før middagen.