De små menneskene

# book_id: global-pdf-78d3950848b54517a7726cd5c2ffedcf
# book_title: De små menneskene
# chapter_id: 1-de-sma-menneskene
# chapter_title: De små menneskene
# book_page: 1 / 4
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

## En: De små menneskene ved daggry Før lyset er oppe, står de opp for å strekke seg, dusje og mumle om kollektivhuset i en tilstand av sløv, halvveis våkenhet. Liv som leves etter en annen klokke; en fremmed klokke som noen fortsatt stiller klokkene sine etter. De vasker seg stille, pusser tennene stille, kler på seg i en slik stillhet at lyden av et beltespenne er smertelig høy. De fører hviskede, tamme samtaler på sitt morsmål: «Er du våken?» «Ikke ennå, du?» «Ikke ennå.» De er høflige, alltid høflige. De spiser flytende frokoster og pakker lunsjpakkene sine i tinnfolie, fester snorene på lunsjboksene med tegneseriefigurer over teipede puffajakker. De drar ut, trette (hele livene deres leves i tretthet, de små menneskene), og ut i den klare morgenen. Minibussen venter, pulserer rolig i stillheten, mens varsellysene gjenspeiles nå og nå og nå igjen gjennom en våt maske av dugg. Alle om bord, så kjører de av gårde. Ingen snakker. Minibussen lukter av sigarettrøyk, gulvet er vått av gjørmeflekker fra støvler.

En metallboks med halvsøvnige små mennesker, alene på gatene. Mens de kjører, slukker gatelysene ett etter ett. Solen skinner seg vei gjennom skyene. Bare sjåføren vet hvor de skal. Hvis han skulle etterlate dem på gatene her, ville de være like isolerte og i like stor fare som om han etterlot dem på månen. * To: De små menneskene på jobb Minibussen stopper ved en port. Vinduet rulles ned, kald luft slipper inn. De skjelver. Det utveksles ord med en mann i en blå jakke, og bussen får tillatelse til å kjøre inn på området. Den setter av de små menneskene ved leveringsdøren, svinger i en langsom bue og triller av gårde inn i den gryende dagen. Uten den, uten deres lille øy av varme, bevegelse og trygghet, kryper de små menneskene sammen, røyker og snakker i hvisking. Til slutt kommer formannen, med skrivebrett og gul hatt og overaller. Uten å si noe – for han vet at de ikke snakker hans språk – leder han dem inn.

# book_id: global-pdf-78d3950848b54517a7726cd5c2ffedcf
# book_title: De små menneskene
# chapter_id: 1-de-sma-menneskene
# chapter_title: De små menneskene
# book_page: 2 / 4
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

De små menneskene får overaller som fortsatt lukter av svette fra de siste midlertidige eierne. De får støvler, ansiktsmasker og hjelmer. Det er plastikkhansker fylt med pulver som rekker opp til albuene. Når de er kledd, kjenner de seg ikke igjen. Formannen kommer igjen og følger dem ut av omkledningsrommet og ned en smal, flislagt korridor. For hvert sett med doble dører øker støyen og varmen, helt til de kommer ut på fabrikkgulvet. Skremte kryper de små menneskene sammen. Formannen dirigerer dem, nå uten ord, for enhver lyd ville forsvinne i det altomslukende bråket. I åtte timer står de ved transportbåndene og sorterer sigaretter. En endeløs hvit strøm av dem ruller forbi, og de strekker ut hendene og plukker bort de dårlige, de skadede, de sprukne, de bøyde og de ødelagte. Rundt dem er verkstedgulvet fuktig, høyt og evig. Basslyden fra det vibrerer gjennom føttene deres.

Øynene deres blir slørete av den endeløse strømmen av hvitt og brunt. Hendene deres er raske. De jobber tett sammen, men de snakker ikke. For mye støy. I pausene opptar de et hjørne av personalrommet. De plukker fra hverandre lunsjene sine, som nå er blitt lunkne, med ubehag. De strekker ut stive ryggmuskler, strekker fingre, gjesper inn i støvete hender. * Tre: De små menneskene har gått seg bort Minibussen er forsinket med å hente dem; formannen viser dem ut gjennom hovedporten, og de må vente ved grøntkanten. De små menneskene er glade for at arbeidsdagen er over, glade for å ha fullført nok en dag. De blar gjennom bunken med notater formannen ga hver av dem, og teller tier. De plukker opp gresstrå og leker, mens de snakker uanstrengt. Noen få av dem sover der på bakken, med armene spredt over øynene for å holde den svake, sårende solen borte. En halvtime går, så en time.

De bekymrer seg for at minibussen ikke kommer, at de vil bli etterlatt her alene.

# book_id: global-pdf-78d3950848b54517a7726cd5c2ffedcf
# book_title: De små menneskene
# chapter_id: 1-de-sma-menneskene
# chapter_title: De små menneskene
# book_page: 3 / 4
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

De debatterer hastig på morsmålet sitt. De ser fabrikkpersonalet forlate gjennom porten, innelukket i biler. Til slutt bestemmer de seg for at de må gå. De setter i vei oppover veien. Ingen fortau; de går på selve den hvite linjen, og når en bil nærmer seg, klynger de seg mot veikanten, skyver seg inn i buskene, mot gjerder, presser ryggene sine mot tørket steinmur. Sjette gang dette skjer, er det minibussen. Den stopper hundre meter lenger nede, og de løper for å møte den, takknemlige, vinkende, leende, klatrer ombord. * Fire: De små menneskene handler etter jobb går de til supermarkedet. Det har åpent sent, få kunder, personalet har allerede begynt å sette ut nye varer. Gangene er innsnevret av kasser som er kastet, krøller av plastinnpakning, mekaniske traller. De små menneskene tar en handlevogn og triller den langsomt rundt i gangene. De plukker ut mat de kjenner igjen fra hyllene med fargerike pakker og esker.

De pakker opp litt frukt, veier det, legger til litt mer. De samler seg rundt vognen og debatterer kvaliteten på mikrobølgeovnsris. Fortsatt høflige. Alltid høflige. De går hjem med varene sine. Minibussen er på vei inn til byen, frakter en ny gruppe små mennesker hjem eller til sigarettfabrikken, til en byggeplass, til slakteriet, til havna. Det er en lang vei å gå, men de små menneskene er vant til slike turer. De holder seg tett sammen. De følger veiene de kjenner, krysser ved fotgjengerovergangen, viker respektfullt for fotgjengere som kommer mot dem. Når de kommer inn i forstaden der deltakerhuset ligger, ber de hverandre om å være stille og snakker i hvisking, vel vitende om at naboene har barn, vel vitende om at barna ikke bør vekkes.

# book_id: global-pdf-78d3950848b54517a7726cd5c2ffedcf
# book_title: De små menneskene
# chapter_id: 1-de-sma-menneskene
# chapter_title: De små menneskene
# book_page: 4 / 4
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

* Fem: De små menneskene ved skumringstid Etter å ha spist setter de små menneskene seg i hagen, på det lappede gresset eller i falleferdige fluktstoler som er funnet i vinterkalde smug. De tenner telys og spiller rolige kortspill med en kortstokk som er så gammel at hjørnene er slitt ned til stoff. Inne i huset er det travelt med arbeidere som kommer tilbake, arbeidere som drar. Folk som står opp fra søvnen og folk som sovner. Huset er overfylt og fuktig og like uopphørlig som en maurtue. Hagen er stille. Tom for sko, stablet på betongtrinnet. Potteplanter, ivaretatt av ingen og av alle, står oppradet langs veggen. Det er én telefon i huset. En mobiltelefon fra slutten av 90-tallet, utstyrt med et ukjent SIM-kort laget for å ringe til utlandet. De tar den på omgang, står i døråpningen og ringer hjem og snakker med dempet stemme. Det er en varm dag. Noen av de små menneskene sover ute i hagen. Noen av dem drømmer. Timene går. Lysene brenner ned. Kulden kryper inn. Insekter stiger opp fra gresset. Hagen er stille og dunkel. Dette er de små menneskene. De er kjære og uskyldige. De er langt hjemmefra.