Kaitlin fra verdensrommet

# book_id: global-pdf-2970baead0974169841bdf44347d17f9
# book_title: Kaitlin fra verdensrommet
# chapter_id: 1-kaitlin-fra-verdensrommet
# chapter_title: Kaitlin fra verdensrommet
# book_page: 1 / 10
# chapter_page: 1
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Da jeg gikk ut, lå Kaitlin på plenen, omgitt av en sirkel av brent gress. Jeg visste at det var hennes navn, for det sto etset på romdrakten hennes: _Kaitlin Morris_. Nesten usynlig under all den soten. Himmelen var blå; ingen kondensstriper, ingen røyk. Luften over henne glitret av varme, og det gikk flere timer før jeg våget å røre ved henne. Hun var heldigvis bare liten, og så lett at jeg et øyeblikk trodde drakten kunne være tom. Fra starten visste jeg at hun var ment for meg. Å falle hele den veien og lande rett i den lille hagen min. I den eneste hagen til det eneste huset til den eneste kvinnen som aldri ville vende bort en fremmed. Hun måtte ha blitt sendt. De måtte ha visst at jeg ville ta meg av henne. * * * I flere timer lå hun ubevegelig på sofaen. Jeg prøvde å ta av hjelmen, men låsene satt bom fast. For mange år siden kunne jeg kanskje ha ringt sønnen min, men ikke nå.

Ingen vits i å bekymre ham, ikke når han var så langt unna, ikke når han hadde sine egne problemer. Politiet? Politiet ville tro at jeg var en senil, gammel dame. I stedet satt jeg og ventet, og så på hageprogrammet på TV. Klokken seks begynte jeg å lage lasagne til middag. Hvert femte minutt sjekket jeg tilstanden hennes i stuen. Jeg satte fram den store blandebollen i tilfelle hun skulle kaste opp. Etter at jeg hadde satt retten i ovnen, gikk jeg tilbake og fant henne sittende oppreist. Den glatte visiren var vendt mot meg, mørkt polarisert og skinnende som en katts øye. Jeg så meg selv, liten og kurvet, holde i dørkarmen. Hun rakte opp og vred hjelmen av med et rykk. Svettvått hår hang rundt skuldrene hennes. Jeg hadde aldri sett så utrolig blå øyne før. * * * Jeg ledet henne inn på badet og lot vannet renne varmt. Rørene knirket som de alltid gjorde, og hun så redd ut.

# book_id: global-pdf-2970baead0974169841bdf44347d17f9
# book_title: Kaitlin fra verdensrommet
# chapter_id: 1-kaitlin-fra-verdensrommet
# chapter_title: Kaitlin fra verdensrommet
# book_page: 2 / 10
# chapter_page: 2
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Jeg tørket av litt svarting fra dressen hennes og viste henne hvordan vannet skylte det bort fra huden min. Hun så på kranene med et uttrykk av undring og rykket til da hun dyppet den hanskeomviklede hånden i vannstrålen. «Det går bra,» sa jeg. «Det er bra. Se.» Vannet dannet dråper og rant av den tykke kanvasen på dressen hennes, og sprutet svart på det glatte hvite i badekaret. * * * Vi spiste middag i vinterhagen. Det var lenge siden jeg ikke hadde spist alene. Jeg la fram bordbrikker og underkopper, tørket av knivene og gaffelene. Kaitlin så på alt med den samme høflige undringen. «Du må være sulten,» sa jeg. «Spis.»

Det tok henne evigheter å få bestikket på plass i hanskene, men da hun endelig klarte det, kopierte hun meg nøyaktig. Ved første munnfull forsvant ansiktet hennes mellom sjokk og glede. Hun slukte opp porsjonen med lasagne, og jeg gikk på kjøkkenet og hentet tilbake syltede løk, hot sauce, melk, sjokolade, is. Ulike ting hun kunne prøve. Jeg tror, når jeg ser tilbake, at det kan ha vært første gang hun noen gang spiste noe. I ansiktet hennes var det ingenting annet enn glede. * * * Kaitlin tok sønnens gamle rom. Det hadde gått seks år nå, og da han kom på besøk sist jul, hadde han bodd på et hotell ved kysten. Jeg hadde likevel holdt rommet rent; hver måned hadde jeg støvet og støvsugd og ristet ut sengetøyet, klart til om han noen gang skulle vende tilbake. Hun kunne ha tatt bokserommet eller sofaen nede, men jeg tenkte at hun kanskje ville like litt mer plass.

# book_id: global-pdf-2970baead0974169841bdf44347d17f9
# book_title: Kaitlin fra verdensrommet
# chapter_id: 1-kaitlin-fra-verdensrommet
# chapter_title: Kaitlin fra verdensrommet
# book_page: 3 / 10
# chapter_page: 3
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Dobbeltsengen var stor nok til at hun kunne sove i drakten sin, og noen av sønnens modellfly — relikvier fra før universitetet, før ekteskapet, før Australia — hang fortsatt fra taket i nesten usynlige tråder. De var elegante, månefargede ting. Kanskje ville de få henne til å føle seg hjemme. * * * Neste morgen så Kaitlin på mens jeg tøyde meg foran TV-en. Den langsomme bevegelsen, holdningen og pusten virket åndelige under de blå øynene hennes. Jeg prøvde å vise henne, men den klumpete drakten gjorde at hun ikke kunne bevege seg slik jeg kunne. Hun holdt armen min, med albueleddet plassert på tuppene av hanskene sine, og undersøkte den nøye. Jeg tok av meg blusen, så skjørtet. Hun så på, med blå, vidåpne øyne. Jeg snudde meg som en danser. Kroppen min hang nå slapp, med rynker som samlet seg under armene og strekkmerker som dannet et nettverk over magen. Hun så på meg som om hun aldri hadde sett noe så fascinerende før.

Hendene hennes i hanskene svevde rundt midjen hennes, på jakt etter en glidelås, en knapp eller et feste som rett og slett ikke fantes. * * * Det hadde gått over to tusen dager siden jeg sist delte huset med noen, og Kaitlin kom inn i livet mitt som en stein i en dam. Utrolig hvor lang tid det tar å tilpasse seg et annet levende vesen, å venne seg til lyden av bevegelse et annet sted i hjemmet, å doble porsjonene av hvert måltid, å la lyset stå på i gangen om natten. Hun lærte sakte. Og hun var høflig. Enkle ting som å vaske opp eller henge opp klær for å tørke lærte hun seg raskt, selv om hanskene gjorde hver oppgave arbeidskrevende.

"Du burde ta dem av," sa jeg etter et par dager. Hun ristet på hodet og rynket litt på nesen. Jeg gestikulerte ved å dra i håndleddene mine, og hun etterlignet meg, tok av seg hanskene og avslørte bleke, slanke hender som så bittesmå ut i forhold til den veltrente kroppen hennes. Hun stirret på dem i overraskelse. De skalv. Da jeg holdt dem, så jeg at hun ikke hadde noen linjer i håndflaten, ingen negler, ingen fingeravtrykk. * * * En uke senere kom jeg ned trappene og fant henne sittende foran TV-en. Skjermen var tom.

# book_id: global-pdf-2970baead0974169841bdf44347d17f9
# book_title: Kaitlin fra verdensrommet
# chapter_id: 1-kaitlin-fra-verdensrommet
# chapter_title: Kaitlin fra verdensrommet
# book_page: 4 / 10
# chapter_page: 4
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Hun var naken, så kald og liten og merkelig ut, som en katt uten pels. Hun satt med beina i kors, hendene på knærne. Da jeg kom inn, smilte hun. Drakten og hjelmen var borte. Jeg sjekket rommet hennes, hagen og hele huset rundt. Ingenting. Jeg hentet noen klær fra sønnens klesskap. Tingene han hadde etterlatt da han først flyttet ut – gamle band-T-skjorter og slitte jeans med hull – hadde akkurat riktig størrelse. Jeg så på mens hun kledde på seg, og la merke til det glatte fraværet av en navle, mangelen på kjønnsorganer. Den famlende måten hun forsvant inn i klærne på. Hun hadde hemmeligheter inni hemmeligheter, og jeg ville aldri få vite det minste av dem. * * * Jeg begynte å ta henne med på turer i skogen. Jeg hadde ikke hatt grunn til å bruke bilen på så lenge. Jeg kjørte oss ut fra byen, langs stille veier kantet med grantrær. Regnvått skogsterreng som dryppet ned på den våte asfalten. Stillhet da jeg stoppet motoren.

Jeg viste henne hvordan hun skulle putte pundmynter i parkeringsautomaten til National Trust. Hun ble kjempeglad for det. Hun hadde på seg en stor, krøllete regnfrakk som jeg hadde funnet i bagasjerommet. Den var så stor at den nesten druknet henne, og hun kikket fornøyd ut fra brettene. Når hun gikk, holdt hun en merkelig rytme. Noen ganger gikk hun ved siden av meg, så på meg og prøvde å matche stegene mine nøyaktig. Andre ganger hoppet hun foran, og beveget seg med rare, overdrevne skritt, som om hun var vant til en helt annen tyngdekraft. Én eller to ganger stoppet hun rett og slett opp, frøs og strammet seg, som om hun hadde sett noe bare hun kunne se. * * * Politiet kom først i slutten av september. To av dem, hovne som humler i de store jakkene sine. En mann i dress hang bak; jeg mislikte ham med én gang jeg så ham. Han hadde et grusomt ansikt. Grusomheten var innbrent i det, som om han hadde vært slik i årevis.

# book_id: global-pdf-2970baead0974169841bdf44347d17f9
# book_title: Kaitlin fra verdensrommet
# chapter_id: 1-kaitlin-fra-verdensrommet
# chapter_title: Kaitlin fra verdensrommet
# book_page: 5 / 10
# chapter_page: 5
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Øynene hans var innsnevrede, og munnen hans rykket på kanten av et utbrudd. «Madam.» De to politibetjentene tok av seg hattene og tørket skoene sine. Jeg laget te og hørte dem traske rundt oppe. Kaitlin var også der oppe, men alt jeg hørte var lave politistemmer. Da jeg gikk tilbake inn i stuen, studerte mannen i dress postkortene på peishyllen. Han stoppet da jeg kom inn, og tok et skritt mot meg, så et skritt tilbake. Han gned hendene sine mot hverandre, men vi sa ingenting. Jeg satte meg på sofaen og leste boken min, og etter en stund kom politiet ned igjen. Ingen Kaitlin. De ba likegyldig om unnskyldning, og én av dem tok en kjeks. Jeg så inn i øynene hans, og de så slitne ut. * * * Badet var tomt, soverommene likeså. De var tomme, men ikke tomme. Det kunne man se. Måten luften var stram og pustende på. Hun var et sted, ventende, skjult. Jeg sto på trappeavsatsen og sa: «Det går bra. De er borte nå. Du er trygg, ikke vær redd.

Jeg fortalte dem ingenting.» Nede igjen begynte jeg å lage middag. Kaitlin kom bort til meg akkurat idet jeg var ferdig med å kutte opp grønnsakene, og uten et ord eller en bevegelse begynte hun å skylle oppvasken. * * * Sønnen min sendte et postkort fra Australia – en solfylt strand og den smilende familien hans. To gutter som nå var store nok til å stå og smile. Jeg hadde bare kjent dem da de var små nok til å bæres. Det hadde virket nesten umulig at jeg så lett kunne holde et stykke av et stykke av meg selv. _Cameron har begynt i barnehagen_, sto det på kortet, _og Kendra blir sjalu_. Jeg viste bildet til Kaitlin før jeg satte det på peishyllen. Hun tok på den blanke overflaten på ansiktene deres, og så tok hun på magen min. «De er langt borte,» sa jeg. «Jeg er sikker på at du vet hvordan det føles.» * * * Først la jeg bare merke til små endringer. De skjedde litt etter litt. En morgen var håret hennes finere enn det hadde vært før.

# book_id: global-pdf-2970baead0974169841bdf44347d17f9
# book_title: Kaitlin fra verdensrommet
# chapter_id: 1-kaitlin-fra-verdensrommet
# chapter_title: Kaitlin fra verdensrommet
# book_page: 6 / 10
# chapter_page: 6
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Neste dag fikk hun fregner. Det var som om hun begynte å komme mer i fokus. Irisen i øyet hennes blomstret med subtile linjer som ikke hadde vært der før. Tungen hennes, som en gang var glatt som gummi, var nå ru og menneskelig. Det var som om hun, da hun falt, ikke var noe mer enn en skisse. En tilnærmet person. Av riktig størrelse og riktig form, men mangelfull på detaljer. En tegning av en kunstner som bare hadde sett motivet sitt på avstand tidligere, men som kom tilbake senere for å fylle ut detaljer hun hadde gått glipp av. * * * Når det regnet eller var kaldt, eller jeg ikke hadde lyst til å gå tur, satt vi ved spisebordet, og jeg lærte henne å lese. Jeg brukte en diktsamling fra en tidligere kjæreste. Den hadde få ord, og ryggen var så gammel og sprukket at den lå flatt på bordet mellom oss. Jeg peilte på et ord og laget lyden av det, og Kaitlin etterlignet det lydløst, som om hun levde under vann.

«Hvorfor kan du ikke snakke?» spurte jeg henne. «Vi burde ta deg med til en lege.» Det gjorde jeg selvfølgelig aldri. Ikke av frykt for hva de ville finne, men av frykt for hva de ville gjøre når de fant det. Selv da visste jeg at hun ikke var menneskelig. * * * Etter at politiet hadde kommet, var vi mer forsiktige med turene våre. Vi sto opp tidlig for dem, og jeg kjørte bilen helt opp til husets dør slik at ingen fra veien skulle kunne se. Ellers fortsatte vi som normalt. Vi leste, tøyde og så på hageprogrammet. Kaitlin hjalp til når hun kunne – å tørke opp var favoritten hennes. Når jeg snakket, lyttet hun, rolig og tålmodig. Det brente gresset i hagen vokste seg høyt igjen. Hun gikk til sengs senere enn meg. Ofte hørte jeg hennes nølende fottrinn mens hun beveget seg rundt i huset sent på kvelden. Noen ganger fløt lyden av shoppingkanalen opp trappene som skriket fra et spøkelsesaktig salgsmannsspøkelse.

# book_id: global-pdf-2970baead0974169841bdf44347d17f9
# book_title: Kaitlin fra verdensrommet
# chapter_id: 1-kaitlin-fra-verdensrommet
# chapter_title: Kaitlin fra verdensrommet
# book_page: 7 / 10
# chapter_page: 7
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Da jeg gikk ned om morgenen, fant jeg henne ofte sittende ved kjøkkenbenken, poesiboken åpen foran seg, de blå øynene nedslåtte, den stille munnen i bevegelse som i bønn. * * * Gradvis begynte hun å ligne på meg. Først vokste håret hennes og ble grått, og så, en morgen, var hun en tomme høyere enn jeg husket. Huden hennes begynte å mykne, og rynker samlet seg rundt øynene og munnen hennes. Mer og mer var det som å se mitt eget speilbilde utenfor et speil. Jeg likte det ikke. En dag, mens vi leste og det regnet ute, sa jeg: «Du kan forandre deg, kan du ikke?» Kaitlin smilte, munnen trukket vidt opp. «Forandre deg for meg,» sa jeg. Hun rørte seg ikke. Fingeren hennes hvilte mot det samme ordet på den samme siden, og jeg tenkte at kanskje jeg tok feil.

Men så var hun ikke Kaitlin lenger — hun ble en gammel mann som vi hadde sett gå tur en dag, deretter en kvinne som jobbet i kassen på supermarkedet. Hun ble meg, deretter min gamle kjæreste, så min sønn slik han hadde sett ut den dagen han dro hjemmefra. Hun stoppet der, forble som ham. Betagende. Man kunne nesten glemme at det ikke var virkelig. Jeg glemte det, og rakte ut hånden for å ta på ham før jeg husket. Han var vakker. Sjokket ved å se ham der så plutselig, når han tidligere alltid hadde virket så fjern. Jeg hadde lyst til å holde om ham. Og så så jeg på øynene hans og så at de var blå. * * * Sønnens ting lå nå samlet i boden, og en dag fant jeg henne der. Hun hadde lagt tingene oppå den støvete sengen for å danne et pent rektangel av eiendeler.

# book_id: global-pdf-2970baead0974169841bdf44347d17f9
# book_title: Kaitlin fra verdensrommet
# chapter_id: 1-kaitlin-fra-verdensrommet
# chapter_title: Kaitlin fra verdensrommet
# book_page: 8 / 10
# chapter_page: 8
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Ingen grunn eller orden i dem: Happy Meal-leker, avkuttede blyanter, håndlagde stearinlys, modellbiler, skateboardhjul, klistremerkepakker, utgåtte sukkerkaker, fargerike figurer og malingstuber. Hun begynte å snakke da hun så meg, så smilte hun. Hun brukte det smilet slik noen andre kanskje ville bruke latteren sin. Hun gikk bort til sengen, ivrig etter å vise meg noe. Ansiktet hennes rynket seg. Hun begynte med skateboardhjulet og dro hånden over linjene. Som om hun leste ord fra en side. Som om jeg leste for henne. Munnen hennes beveget seg, laget ord, selv om hun ikke kunne uttale dem. Jeg holdt meg til dørkarmen. Følte, for et øyeblikk, at hele huset var i ferd med å rase sammen innover, inn i meg. Jeg kjente fuktigheten i ansiktet mitt før jeg visste at jeg gråt. Kaitlin kom til slutten.

Hun kom bort til meg, og jeg holdt om henne og kjente den velkjente formen av mine egne, gamle bein under huden hennes. * * * Politiet kom igjen i mars – flere av dem denne gangen. Jeg hadde visst at de ville komme. Mennene tørket av seg føttene før de gikk inn, og viste meg kortene de hadde festet på beltene sine med klips. Fire av dem hadde på seg skjorter og slips, med capsene festet under armene. Han som snakket med meg hadde et så ungt ansikt – babykrøllete hår klippet tett inntil hodebunnen. Kaitlin var ovenpå, sittende stille i badekaret. Hun hadde trukket seg dit da dørklokken ringte; ansiktet hennes var trist, men rolig. «Hun kan være farlig,» sa mannen. «Jeg håper du forstår hvor viktig dette er. Hvor viktig hun kan være for oss.» Jeg nippet til teen min. «Du må snakke med henne selv.» Mens politimennene vandret rundt ovenpå, så mannen med simulert interesse på postkortene mine. «Hvor kom hun fra?» spurte jeg.

Han bet seg i leppen. Nikket oppover, ikke mot taket eller rommene over det eller himmelen over det eller skyene over det, men mot noe langt bortenfor alt det. «Vi vet ikke.» «Hva er hun?» «Vi vet ikke.»

# book_id: global-pdf-2970baead0974169841bdf44347d17f9
# book_title: Kaitlin fra verdensrommet
# chapter_id: 1-kaitlin-fra-verdensrommet
# chapter_title: Kaitlin fra verdensrommet
# book_page: 9 / 10
# chapter_page: 9
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

«Navnet på drakten hennes var Kaitlin Morris.» Mannen svarte ikke på lenge. Til slutt sa han: «Morris var en av våre astronauter. For mange år siden. Hun er 55 år nå. Hun bor på en gård i Maine.» Han så nølende på meg, og fingrene hans strakte seg ut og strøk distraherte over ansiktet til barnebarnet mitt. «Vi tror de kopierte henne. Det er det vi tror.» * * * De gjennomsøkte huset minst et dusin ganger, og fant aldri det minste spor. De virket ikke overrasket. Mannen med det unge ansiktet fikk meg til å signere et papir og love å ikke si noe. Jeg fortalte ham at jeg ikke hadde noen å fortelle det til, og han smilte anstrengt. Jeg så dem kjøre bort i varebilen deres, og lurte på om de virkelig var borte, eller om de fortsatt holdt øye med oss fra et hus tvers over gaten, fra satellitter, fra kameraer som nå var plantet i veggene i hjemmet mitt. Hun kom tilbake, selvsagt, sent den kvelden.

Jeg våknet, og hun hadde kommet inn på soverommet mitt. Jeg klappet på sengen ved siden av meg. Hun krøp inn. Hun hadde på seg astronautdrakten sin igjen, og det var noe lite og stille ved henne: et barn som nettopp hadde våknet fra et mareritt. Jeg holdt ansiktet hennes. «Det går bra,» sa jeg. «Jeg er her. Mamma er her. Jeg skal beskytte deg. Du blir her hos meg, og ingenting skal noen gang skade deg.» * * * Om morgenen var hun borte. Det er vanskelig å si hvordan jeg visste det, men jeg visste det med en gang. Jeg våknet opp i et tomrom, i tomheten som hun hadde etterlatt seg. Jeg trengte ikke engang å sjekke huset. Hun var borte, visste jeg, og hun ville ikke komme tilbake. Jeg sov lenge den dagen, så gikk jeg nedenunder og begynte å rydde. Jeg lurte på om politimennene overvåket meg gjennom skjulte kameraer. Jeg lagde noen kjeks og satte dem i ovnen, så gikk jeg og skrudde på TV-en. Jeg skrudde opp lyden.

# book_id: global-pdf-2970baead0974169841bdf44347d17f9
# book_title: Kaitlin fra verdensrommet
# chapter_id: 1-kaitlin-fra-verdensrommet
# chapter_title: Kaitlin fra verdensrommet
# book_page: 10 / 10
# chapter_page: 10
# language: no
# content_format: markdown
# reading_structure: unknown
# render_mode: prose

Det gjorde ting bedre, litt i hvert fall. * * * Noen kvelder nå går jeg ut og ser opp på himmelen. Jeg kjenner ikke navnene på stjernene. De er så fjerne at jeg ikke engang kan se dem tydelig. Men jeg leter ikke etter stjerner. En dag snart vil de komme. Jeg lurer på hvordan det vil være når de gjør det. Jeg forestiller meg sterke lys og metall. Den typen ting man ser i filmtrailere nå til dags. Kanskje det er slik det vil være når Kaitlins folk kommer. Eller kanskje de vil se ut som oss, oppføre seg som oss, og kjenne oss i stillhet gjennom poesi, hagearbeid, turer i skogen og kvelder tilbrakt med lesing. Jeg vet ikke. Men de vil komme — det er jeg sikker på. Før eller siden. Når de gjør det, vil de finne døren min ulåst, og lyset på terrassen mitt tent. Jeg vil ta imot dem på kjøkkenet med en kopp te og en bok. _Vær så snill_, vil jeg si til dem, _sett dere ned. Føl dere som hjemme.

Jeg visste alltid at i hvert fall dere ville vende tilbake_.