Kate ChopinUn mago de Gettysburg

BokRobot reading edition

Libros

Free

Un mago de Gettysburg

Kate Chopin

1 capítulos · 2632 palabras
Run: 2026-09-08 14:30BokRobot · Page 1 / 8

Det var en ettermiddag i april, for ikke lenge siden – faktisk bare forleden dag – og skyggene begynte allerede å bli lengre.

Bertrand Delmandé, en fin, livlig gutt på fjorten eller kanskje femten år, red langs en hyggelig landevei på en liten kreolponni, av den typen gutter i Louisiana vanligvis rir på når de ikke har noe bedre tilgjengelig. Han hadde vært på jakt og bar geværet sitt foran seg.

Det er ubehagelig å måtte si at Bertrand ikke var så nedfor som han burde ha vært, gitt den siste tidens hendelser. Bare i løpet av den siste uken hadde han blitt kalt hjem fra høyskolen i Grand Coteau til plantasjen Bon-Accueil. Han hadde funnet faren og bestemoren sin bekymret for pengesituasjonen, mens de ventet på visse juridiske avgjørelser som kunne tvinge ham til å forlate skolen for godt. Samme dag, rett etter den tidlige middagen, hadde de to kjørt til byen i den anledning, og ville ikke være tilbake før sent på ettermiddagen. Så hadde Bertrand sadlet Picayune og dratt ut på en lang ridetur, akkurat den typen som hjertet hans elsket.

Nå var han på vei tilbake og hadde kommet til begynnelsen av den store, forvokste Cherokee-heggen som grenset mot Bon-Accueil og glitret med utallige hvite roser.

Illustration for Un mago de Gettysburg

Ponniet begynte plutselig og voldsomt å rykke til ved noe der i svingen i veien, like under hekken. Først så det ut som en bunt filler. Men det var en omstreifer, sittende på en bred, flat stein.

Bertrand hadde som regel ingen svakhet for omstreifere; samme morgenen hadde han jaget bort en som lagde bråk ved kjøkkenvinduet.

Men denne omstreiferen var gammel og svak. Skjegget hans var langt og hvitt som nyrenset bomull, og da Bertrand så ham, forsøkte han å stanse en blødning på den bare hælen sin med en håndfull sammenfiltret gress.

"Hva er galt, gamle mann?" spurte gutten vennlig.

Omstreiferen så opp på ham med et forvirret blikk, men svarte ikke.

"Vel," tenkte Bertrand, "siden det er bestemt at jeg skal bli lege en dag, kan jeg ikke begynne å praktisere for tidlig."

BokRobot · Page 2 / 8

Han steg av hesten og undersøkte den skadede foten. Den hadde et stygt sår. Bertrand handlet mest av impuls; heldigvis var ikke impulsene hans av det dårlige slaget. Så, så raskt og smidig han klarte, fikk han den gamle mannen opp på ryggen til Picayune, mens han selv ledet ponnien ned den smale stien.

Den mørkegrønne hekken reiste seg som en høy, solid mur på den ene siden. På den andre var det en vidstrakt, åpen mark der her og der glimtet og skinte blanke hakker mens svarte menn arbeidet mellom de jevne radene med bomull og ung mais.

"Dette er delstaten Louisiana," sa vagabonden med skjelvende stemme.

"Ja, dette er Louisiana," svarte Bertrand muntert.

"Ja, jeg vet det. Jeg har vært i alle delstatene siden Gettysburg. Noen ganger var det for varmt, og andre ganger for kaldt; og med den kulen i hodet mitt – husker du ikke? Nei, du husker ikke Gettysburg."

"Vel, nei, ikke særlig tydelig," lo Bertrand.

"Er det et sykehus? Det er vel ikke en fabrikk?" spurte mannen.

"Hvor vi skal? Jo, nei, det er Delmandé-plantasjen – Bon-Accueil. Her er vi. Vent, jeg skal åpne porten."

Denne merkelige duoen kom inn på gårdsplassen bakfra, ikke langt fra huset. En stor, svart kvinne som satt utenfor døren til en hytte og plukket gjennom en haug med rustent utseende mose, ropte da hun så dem:

"Hva er det du bringer inn på denne gårdsplassen, gutt? Har du tatt med hesten?"

Hun fikk ingen respons. Bertrand la ikke merke til spørsmålet hennes.

"Er du en gutt som går på skole, som du gjør – hvor er forstanden din?" fortsatte hun, med et vell av indignasjon; så mumlet hun for seg selv: "Fru Bertrand og herr St. Ange kommer ikke til å finne seg i det, det vet jeg at de ikke gjør. Dah! Om han bare ikke hadde satt ham på verandaen, rett ned i pappas gyngestol!"

Det var akkurat det gutten hadde gjort – satt vagabonden i et hyggelig hjørne på verandaen mens han gikk inn for å lete etter bandasjer til såret hans.

Tjenerne viste sin misnøye høyt og tydelig, og hushjelpen fulgte etter Bertrand inn på bestemoren hans sitt rom, dit han hadde gått for å lete etter bandasjer.

"Hvorfor river du bestemoren din sitt skap i filler på den måten, gutt?" klaget hun i sin høye sopran.

"Jeg leter etter bandasjer."

BokRobot · Page 3 / 8

"¿Por qué no pides vendas y dejas en paz el armario de tu abuela? ¿Quieres escucharme? ¡Vas a deshacerte de esa vagabunda que está sentada allí, junto al comedor! Cuando la plata desaparezca, no serás tú quien reciba la culpa, sino yo."

"¿La plata? ¡Tonterías, Cindy; el hombre está herido y ¿no ves que está loco de atar? "

"No más loco de lo que estoy yo. ¡No soy yo quien quiere confiarle la llave del almacén, si está loco!", concluyó ella con un gesto de desdén.

Pero el protegido de Bertrand resultó tan inaccesible en sus harapos ya gastados que el chico decidió dejarlo en paz hasta que su padre regresara, y entonces pedir permiso para llevar a la pobre criatura a la casa de baños y vestirlo con ropa limpia.

Así, el viejo vagabundo se sentó en la esquina de la terraza, aparentemente satisfecho y tranquilo, cuando St. Ange Delmandé y su madre regresaron del pueblo.

St. Ange era un hombre de mediana edad, de tez oscura y esbelta, con un rostro sensible y una buena cantidad de canas en su espesa cabellera negra. Su madre era una mujer corpulenta, aún activa a pesar de sus sesenta y cinco años.

Estaban claramente de mal humor. Quizás para animarlos, habían traído del pueblo a una niña pequeña, hija de la única hija de Madame Delmandé, que estaba casada y vivía allí.

Madame Delmandé y su hijo se sorprendieron al encontrar a un intruso tan poco acogedor en el lugar. Pero unas cuantas palabras sinceras de Bertrand los tranquilizaron y los reconciliaron en parte con la presencia del hombre, y lo miraron con miradas indiferentes, aunque no desagradables, al entrar. En cualquier plantación grande siempre hay rincones y recovecos donde, durante una noche o más, incluso a un hombre como ese vagabundo se le podría tolerar y ofrecer refugio.

Cuando Bertrand se fue a dormir esa noche, se quedó despierto durante mucho tiempo pensando en el hombre y en lo que había escuchado de sus labios bajo la tenue luz de las estrellas. El chico había escuchado tantas historias sobre los horrores de Gettysburg que parecía algo que casi podía tocar y ante lo cual sentía escalofríos.

BokRobot · Page 4 / 8

På den slagmarken hadde denne mannen fått en ny og tragisk fødsel. Alt fra før var et blankt minne for ham. Der, i krigens mørke ødeleggelse, ble han født på nytt, uten venner eller familie, uten engang et navn han kunne kalle sitt eget. Og så hadde han dratt ut som en vandrer, og tilbragt mer enn halvparten av tiden sin på sykehus, arbeidet når han kunne, sultet når han måtte.

Merkelig nok kalte han Bertrand for «St. Ange» – ikke bare én gang, men hver gang han snakket med ham. Gutten lurte på hvorfor. Kanskje var det fordi han hadde hørt Madame Delmandé kalle sønnen sin ved det navnet og hadde forestilt seg det?

Denne navnløse vandreren hadde vandret helt ned til Bon-Accueil-plantasjen og endelig funnet en menneskehånd rakt ut til ham i vennlighet.

Da familien samlet seg til frokost neste morgen, satt omstreiferen allerede i stolen og i hjørnet som Bertrands overbærenhet hadde gjort kjent for ham.

Hadde han vendt hodet, ville han ha sett blomsterhagen med sine grusbelagte stier og pene blomsterbed, der et vell av farger og dufter holdt en stor fest den aprilmorgenen. Men han foretrakk å se ut mot bakgården, der det alltid var bevegelse: menn og kvinner som kom og gikk med redskaper, små svarte barn i knappe klær som løp rundt og virvlet opp støv i sin livlige begeistring.

Madame Delmandé kunne så vidt skimte ham gjennom det lange vinduet som gikk helt ned til gulvet, nær der han satt.

Mr. Delmandé hadde snakket vennlig med mannen, men han og moren hans var fullstendig oppslukt av sine problemer og snakket konstant om dem, mens Bertrand gikk frem og tilbake og ivaretok den gamle mannens behov. Gutten visste at tjenerne ville ha gjort det med dårlig vilje, så han valgte å selv være munnskjenk for denne ulykkelige skapningen, som han alene var ansvarlig for.

En gang, da Bertrand kom med en ny kopp dampende, velduftende kaffe til ham, hvisket den gamle mannen og pekte over skulderen sin mot spisestuen: «Hva snakker de om der inne?»

«Å, økonomiske problemer som vil tvinge oss til å spare i en stund,» svarte gutten. «Det faren og mé-mère synes er verst, er at jeg må forlate college nå.»

BokRobot · Page 5 / 8

"¡No, no! St. Ange debe ir a la escuela. ¡La guerra ha terminado, la guerra ha terminado! St. Ange y Florentine deben ir a la escuela."

"Pero si no hay dinero", insistió el chico, sonriendo como quien complacía las fantasías de un niño.

"¡Dinero! ¡Dinero!", murmuró el vagabundo. "¡La guerra ha terminado — dinero! ¡Dinero!"

Su mirada somnolienta recorrió el patio hasta el huerto de más allá y se detuvo allí. De repente, apartó la ligera mesa que había ante él y se levantó, sujetando el brazo de Bertrand.

"St. Ange, ¡tienes que ir a la escuela!", susurró. "¡La guerra ha terminado!", dijo, mirando furtivamente a su alrededor. "¡Ven. No dejes que te oigan. No dejes que los negros nos vean. ¡Trae una pala — la pequeña pala con la que Buck Williams estaba cavando su cisterna!".

Todavía sujetando el brazo del chico, lo llevó por los escalones y a través del patio con largos pasos cojeantes, abriendo el camino.

Bajo un cobertizo donde se guardaban esas herramientas, Bertrand escogió una pala, ya que el vagabundo lo había insistido, y juntos entraron en el huerto.

La hierba allí era espesa y tupida, mojada por el rocío matutino. Los árboles de durazno, pera, manzana y ciruela crecían en largas filas, formando agradables avenidas entre ellos. Junto a la valla había una cerca de granados con flores cerosas de color rojo ladrillo. Lejos, en el centro del huerto, se alzaba un enorme árbol de pecanas, el doble de grande que cualquier otro, que parecía dominar el lugar como un rey de antaño.

Allí Bertrand y su guía se detuvieron. El vagabundo no había dudado ni una sola vez desde que había agarrado el brazo del chico en la veranda. Ahora se acercó al árbol de pecanas y apoyó la espalda contra él, en un lugar donde había un nudo profundo; mirando hacia adelante, dio diez pasos hacia delante. Luego giró bruscamente a la derecha y dio cinco más.

Illustration for Un mago de Gettysburg

Luego, apuntando con el dedo hacia abajo y mirando a Bertrand, ordenó: "¡Cava aquí! ¡Yo lo haría yo mismo, pero tengo el pie herido. Porque he removido muchas paladas de tierra desde Gettysburg. ¡Cava, St. Ange, cava! ¡La guerra ha terminado; tienes que ir a la escuela."

BokRobot · Page 6 / 8

¿Habría algún chico de quince años bajo el sol que no hubiera cavado, aunque supiera que estaba siguiendo las órdenes insanas de un loco? Bertrand se lanzó a esa extraña aventura con todo el entusiasmo de su edad, cavando y cavando, arrojando grandes cucharadas de tierra rica y fragante a ambos lados.

El vagabundo, inclinado, con los dedos como garras sujetando sus huesos de rodillas, miraba con ojos ansiosos que nunca se apartaban de los movimientos rítmicos del muchacho.

"¡Eso es!", murmuraba de vez en cuando. "¡Cava, cava! ¡La guerra ha terminado. Debes ir a la escuela, St. Ange."

En lo profundo de la tierra, demasiado profundo para que cualquier arado o excavación ordinaria pudiera llegar hasta allí, había una caja. Parecía estar hecha de estaño, algo más grande que una caja de cigarros, y estaba atada de un extremo a otro con un cordel que ahora estaba podrido y roto en algunos lugares.

El vagabundo no mostró ninguna sorpresa al verla allí. Simplemente se arrodilló, la levantó de su largo lugar de descanso y la sostuvo en alto.

Bertrand había dejado caer su pala y se quedó allí, temblando de asombro ante lo que veía. ¿Quién era este mago que había llegado a él disfrazado de vagabundo, que caminaba con pasos extraños y medidos por la tierra de su propio padre, y señalaba con el dedo, como una varita mágica, el lugar donde estaban enterradas unas cajas —¿quizás tesoros?—? Parecía una página sacada de un libro de maravillas.

Y mientras caminaba detrás de este anciano de pelo blanco, que volvía a guiar el camino, algo de la superstición infantil volvió a apoderarse del corazón de Bertrand. Era el mismo sentimiento que había tenido tantas veces hace tiempo, sentado a la extraña luz de la hoguera en una cabaña negra, escuchando historias de brujas que venían por la noche a hacer sus hechizos.

BokRobot · Page 7 / 8

Cuando el desayuno terminó, Madame Delmandé no había dejado de cumplir su costumbre de lavar ella misma su plata y su delicada porcelana. Estaba sentada con un cubo de agua tibia y jabón que Cindy había traído, y un montón de paños de lino suave. Su pequeña nieta estaba junto a ella, jugando como hacen los niños con las brillantes cucharas y tenedores, colocándolos en filas sobre la mesa de caoba pulida. St. Ange estaba junto a la ventana, tomando notas en un cuaderno, frunciendo el ceño mientras trabajaba.

Estaban así ocupados cuando el viejo vagabundo entró tambaleándose en el comedor, con Bertrand justo detrás de él.

Se acercó al pie de la mesa, frente a Madame Delmandé, y dejó caer la caja sobre ella.

La caja se rompió al caer, y de sus lados rotos salió derramándose oro — sonando, girando, deslizándose; parte de él rodaba como líquido, parte de él rodaba por la mesa y hacia el suelo, pero la mayor parte se amontonaba en un montón ante el vagabundo.

"¡Aquí está el dinero!", gritó, metiendo su vieja mano en la espesura de las monedas. "¿Quién dice que St. Ange no irá a la escuela? ¡La guerra ha terminado — aquí está el dinero! St. Ange, hijo mío", dijo, volviéndose hacia Bertrand con autoridad repentina, "dile a Buck Williams que enganche a Black Bess al carruaje y venga a traer al juez Parkerson aquí".

¡El juez Parkerson, de hecho! ¡Había estado muerto durante veinte años y más!

"¡Dile eso — eso —!", y la mano que no estaba en el oro se llevó a su arrugada frente, "¡que Bertrand Delmandé lo necesita!".

Al ver al hombre con su caja y su oro, Madame Delmandé dio un grito agudo, como si un cuchillo la hubiera atravesado. Ahora yacía en los brazos de su hijo, jadeando con voz ronca.

Illustration for Un mago de Gettysburg

"¡Tu padre, St. Ange — ha vuelto de entre los muertos — ¡tu padre!", gritó.

"¡Mantén la calma, madre!", imploró el hombre. "Tuviste una prueba tan cierta de su muerte en aquella terrible batalla; puede que no sea él".

"¡Lo conozco! ¡Conozco a tu padre, hijo mío!", y liberándose de los brazos de su hijo, se arrastró como una serpiente herida hacia donde estaba el anciano.

Su mano seguía en el oro, y su rostro seguía ruborizado por haber gritado el nombre de Bertrand Delmandé.

BokRobot · Page 8 / 8

"¡Marido!", jadeó ella, "¿me reconoces — ¿a tu esposa?"

La niña jugaba alegremente con las monedas amarillas.

Bertrand seguía de pie, casi sin pulso, como un joven Actaeón esculpido en mármol.

El anciano miró durante mucho tiempo el rostro suplicante de la mujer. Luego hizo una reverencia cortesana.

"¡Madame!", dijo, "un viejo soldado, herido en el campo de Gettysburg, implora para él y para sus dos pequeños hijos su amable hospitalidad".

BokRobot

BokRobot

BokRobot brings together books and fairy tales to read and explore. Discover a growing collection, or create books and fairy tales of your own.

Más libros que quizá te gusten