Largo

BokRobot reading edition

Libros

Free

Largo

1 capítulos · 2876 palabras
Run: 2026-09-08 21:10BokRobot · Page 1 / 9
Illustration for Largo

Cuando el conductor del freno giró la puerta hacia atrás y, con una indiferencia resonante, gritó en esperanto: «Granderantal stashun», Galbraithe sintió ganas de saltar y agarrar la mano del hombre. Habían pasado cinco años desde que había escuchado pronunciar ese nombre como debía pronunciarse, pues hacía exactamente cinco años que había renunciado al puesto en un diario de Nueva York para aceptar la dirección de un pequeño semanario de Kansas. Aquellos últimos años habían sido años importantes, llenos de la alegría del trabajo arduo, y aunque lo habían dejado más joven de lo que había salido, habían sido cinco años lejos de Nueva York. Ahora había vuelto para unas breves vacaciones, ansioso por ver a la vieja camarada.

Cuando bajó del vagón, se sintió confuso durante un minuto. En el campamento minero que ahora servía como la antigua terminal, se sentía tan perdido como un recién llegado. Le llevó un segundo orientarse, pero tan pronto como se encontró luchando por mantener el equilibrio en la querida y antigua corriente de viajeros, supo que estaba de vuelta en casa. La embriagadora aglomeración entre tipos conocidos le hizo sentir como si no hubiera estado ausente ni cinco días, aunque la forma en que la horda lo superaba demostraba que había perdido parte de su antigua destreza y astucia en medio de una multitud.

Pero no le importaba; estaba aquí de vacaciones, y ellos estaban aquí por negocios y tenían derecho a ello. Reconocía a cada uno de ellos. Ni los jóvenes ni los mayores habían envejecido ni un día.

Vestían la misma ropa, llevaban los mismos bultos y hacían los mismos comentarios. Allí estaba el sólido hombre de negocios agobiado por la carga de una finca en Long Island; allí estaba el joven de una oficina de corretaje que cortaba el césped con su propia cortadora de césped en New Rochelle; allí estaba el hombre que había subido a bordo en la calle Ciento Veintiocho. Allí estaba el hombre con la barba de Van Dyke, el hombre con bigote y el hombre gordo y bien afeitado, así como las esposas, las hermanas y las taquígrafas de todos ellos. Estaban exactamente como los había dejado Galbraithe —¡Dios los bendiga!

BokRobot · Page 2 / 9

När han kom ut på Forty-second Street tog han ett långt, djupt andetag. Samma vackra New York-himmel sträckte sig över honom (samma himmel som skyddade Kansas), och samma New York-sol sken ner på honom (precis som den i sin generösa givmildhet sken ner på Kansas). Denna känsla fick honom att inse som aldrig förr att, även om åren som gått hade varit goda mot honom, så fanns New York i hans blod. Hans blick föll ivrigt på de råa, kantiga byggnaderna, precis som en landsflyktig bergsboende hälsar vänliga bergstoppar. Det finns inga byggnader på jorden som ser så vänliga ut, när man väl lärt känna dem, som de runt Grand Central. Galbraithe lade märke till några nya byggnader, men även dessa såg gamla ut. Helhetsintrycket var exakt detsamma som när han hade lämnat det. Det var det han uppskattade efter sin vistelse bland de yngre städerna i väster. New York var permanent – lika fast förankrat som polstjärnan. Det var oföränderligt.

Galbraithe avstod från att ta taxi, bil eller buss denna morgon. Han ville gå – för att under sina fötter kunna känna den kära, gamla, ojämnbelagda trottoaren. Det gjorde gott för hans själ att se män reparera gatorna på samma gamla platser – att som alltid se nya byggnader resa sig och gamla byggnader rivas, och trottoarerna avspärrade på samma gamla sätt. Han var klumpig med sina hopp, men han njöt av övningen.

BokRobot · Page 3 / 9

Vio de nuevo, con los ojos de un joven reportero, cada detalle vibrante del emocionante panorama de la calle, desde la cuneta hasta la azotea, y se emocionó con la magia y la vibrante grandeza de todo ello. Como hormigas, la gente se agolpaba por todas partes, empeñada en cambiar, y sin embargo no cambiaba nada. Eso era lo que lo asombraba y lo consolaba. Sabía que si dejaba pasar cinco años antes de volver a su ciudad natal en Kansas, no la reconocería, pero aquí todo estaba tal como lo había dejado: incluso los hombres en las esquinas, incluso los transeúntes, incluso los artículos en los escaparates de las tiendas. Las flores en la floristería, la ropa en la mercería, las joyas en la joyería, estaban en sus lugares correspondientes, como si durante ese tiempo no se hubiera vendido nada. Eso lo hacía sentirse tan eterno como el Judío Errante.

La vista de la biblioteca pública terminada lo devolvió a la normalidad por un momento, pero, después de todo, el edificio parecía como si ya hubiera estado terminado desde el principio. Una biblioteca pública siempre parece así. Nace ya con un siglo de antigüedad.

El antiguo Hotel Fifth Avenue había desaparecido, pero se preguntó si alguna vez había existido. No lo extrañaba; apenas notó ningún cambio. El nuevo edificio encajaba en su nicho tan perfectamente como si desde el principio hubiera estado destinado a ese lugar en particular. No parecía en absoluto el edificio recien construido que todo edificio nuevo en Kansas parecía ser.

BokRobot · Page 4 / 9

Se apresuró hacia Park Row y se encontró rodeado por los mismos vendedores de periódicos que había dejado atrás. Ninguno de ellos había envejecido ni un día. El flaco, el cojo y el pequeño seguían allí. Quizás era porque siempre habían tenido la misma edad que un niño puede tener que ahora no eran más mayores. Seguían gritando las mismas noticias a la misma indiferente multitud que corría a su alrededor. Sus ruidosos gritos hacían que Galbraithe se sintiera más que nunca como un joven reportero. Era sólo el día anterior cuando su cabeza había estado embargada por la primera y loca emoción que eso le había producido. Al otro lado de la calle, la puerta por la que había pasado tantas veces seguía abierta. Encima de ella vio el letrero, siempre deteriorado por el tiempo. El pequeño edificio de ladrillos lo acogía tan hospitalariamente como una chimenea encendida en casa.

Conocía cada rincón de aquel lugar, desde el alféizar exterior hasta la redacción, y cada rincón estaba asociado en su mente a algún gran éxito o fracaso. Si volviera como un espíritu errante dentro de mil años, esperaría encontrarlo tal como estaba. Mil años atrás, este lugar había sido predestinado para ello. ¡Señor, la arraigada estabilidad de esta vieja ciudad! Había olvidado que ya no tenía alojamiento en la ciudad y que debía buscar una habitación. Seguía llevando su maletín con el traje de gala, pero no pudo resistir la tentación de acercarse primero a la vieja cuadrilla y estrecharles la mano. No había mantenido contacto con ellos, salvo que seguía leyendo religiosamente cada línea del viejo periódico, pero había reconocido el trabajo de este y de aquel y sabía, por lo que ya había visto, que nada podía cambiar, ni por dentro ni por fuera.

BokRobot · Page 5 / 9

Eran cerca de las nueve, así que encontraría a Hartson, el editor de la sección de ciudad, revisando los periódicos de la mañana, con sus agudos ojos alerta para descubrir lo que se había pasado por alto durante la noche. Mientras subía apresuradamente las estrechas escaleras, su corazón estaba tan en la boca como lo había estado el primer día que lo incorporaron al personal. Varios nuevos empleados de la oficina lo miraban con recelo, pero caminaba con tal aire de familiaridad que lo dejaron pasar sin cuestionarlo.

Ved inngangen til det hellige området rundt redaktørens kontor stoppet han opp med all sin gamle nøling. Etter å ha arbeidet fem år under Hartson og deretter fem år som redaktør for egen regning, oppdaget han at han fortsatt hadde den samme sunne respekten for mannen. Hartson hadde ryggen vendt da Galbraithe kom inn, og han ventet ved rekkverket til mannen så opp.

Illustration for Largo

Så, med et rykk, innså Galbraithe at dette slett ikke var Hartson.

"Jeg—jeg ber om unnskyldning," stotret han.

"Vel?" spurte den fremmede.

"Jeg forventet å finne herr Hartson," forklarte Galbraithe.

"Hartson?"

"Jeg var tidligere ansatt her, og—"

"Du er visst på feil kontor," avbrøt den fremmede ham brått.

Et øyeblikk trodde Galbraithe at dette var mulig, men hver eneste møbelbit med sine riper og merker stod på sin plass, og det støvete rotet av papirer i hjørnet hadde ikke blitt rørt. Den nye redaktøren så mistenksomt på Galbraithes dresskoffert og lente seg frem som om han skulle trykke på en knapp. Med røde kinn trakk Galbraithe seg tilbake og skyndte seg nedover korridoren mot reportasjerommene. Han måtte finne Billy Bertram og få ham til å ordne opp med den nye redaktøren. Han gikk straks bort til Billy Bertrams pult, med hånden strukket frem.

Like bortenfor lå pulten han selv hadde sittet ved i fem år.

Bertram så opp—og da forsto Galbraithe at det slett ikke var Bertram.

"Hva kan jeg gjøre for deg, gamle mann?" spurte den fremmede. Han var en mann på omtrent samme alder som Bertram og hadde mye til felles med ham.

"Jeg lette etter Billy Bertram," stotret Galbraithe. "Han må visst ha flyttet pulten sin."

Han så håpefullt på de andre pultene i rommet, men gjenkjente ingen av ansiktene.

BokRobot · Page 6 / 9

"Bertram?" spurte mannen som satt ved Bertrams pult. Han vendte seg til mannen ved siden av seg. "Hør her, Green, er det noen her som heter Bertram?"

Green tente en ny sigarett og ristet på hodet. "Har aldri hørt om ham," svarte han likegyldig.

"Han pleide å sitte her," forklarte Galbraithe.

"Jeg har sittet i denne stolen i femten måneder, og før meg hadde en fyr ved navn Watson den æren. Lenger tilbake enn det kan jeg ikke gå."

Galbraithe satte ned kofferten og tørket seg i pannen. Alle i rommet så mistenksomt på kofferten.

"Har du noen gang hørt om Sanderson?" spurte Galbraithe Green.

"Nei."

"Har du noen gang hørt om Wadlin eller Jerry Donahue eller Cartwright?"

Green sparket en stol mot ham. "Sett deg ned, gamle mann," foreslo han. "Du vil føle deg bedre om et øyeblikk."

"Har du noen gang hørt om Hartson? Har du noen gang hørt om gamle Jim Hartson?"

"Det går bra," oppmuntret Green ham. "Hvis du har en historie i den vesken som du tror vil interessere oss, ta den frem. Det er mot kontorets regler, men—"

Galbraithe prøvde å huske om han, på vei inn til byen, ved et uhell hadde stoppet noe sted for en cocktail. Han hadde ingen erindring om å ha gjort det. Kanskje var han offer for et mentalt svikt—ett av de merkelige hukommelsestapene som psykiatere snakket så mye om i det siste. Han gjorde et nytt forsøk på å orientere seg. I sin tid hadde han vært en av avisens fremste journalister.

"Har du noen gang hørt om—om Galbraithe?" spurte han engstelig.

På dette tidspunktet hadde flere menn samlet seg rundt de to skrivebordene som interesserte tilskuere. Galbraithe skannet ansiktene deres, men han kjente ikke igjen noen av dem.

"Du har vel ikke noe visittkort på deg?" spurte Green.

"Jo da," svarte Galbraithe og famlet etter etuiet sitt. Gruppen så på ham med en viss nysgjerrighet, og Harding, den yngste mannen, som luktet en historie, kom nærmere. Med så mange øyne rettet mot seg ble Galbraithe så forvirret at han ikke klarte å finne kortetuiet sitt.

"Jeg er sikker på at jeg hadde det med meg," unnskyldte han seg. "Husker du hvor du var i går kveld?" spurte Green. "Jeg kom hit i morges," svarte Galbraithe. "Jeg—her er det."

BokRobot · Page 7 / 9

Han trakk frem et kort og ga det til Green. Gruppen kom nærmere og leste det.

"Harvey L. Galbraithe, Moran County Courier."

Green rakte ham høytidelig hånden. "Hyggelig å møte deg, herr Galbraithe. Er du her i forretninger eller på ferie?"

"Jeg pleide å jobbe her," forklarte Galbraithe. "Jeg kom hit på ferie for å treffe gutta."

"Du pleide å jobbe her?" utbrøt Green, som om han tvilte på det. "Jeg sluttet i 1907," svarte Galbraithe.

"1907," utbrøt Green med et lavt plyst." Du er litt av en veteran. La oss se—det er over 1500 dager siden. Når begynte du?"

"Like før den spanske krigen," svarte Galbraithe ivrig. "Hartson sendte meg til Cuba."

Harding kom nærmere, med øyne som lyste av ny interesse. "Jøss," utbrøt han, "det må ha vært noen fantastiske dager. Hvorfor i all verden klarer ikke Taft å skape litt trøbbel på den måten? Jeg møtte en gammel gubbe på Press Club en gang som hadde vært sammen med Dewey i Manila."

Han snakket som om Galbraithe snakket om Krimkrigen. Han presset Galbraithe for detaljer, og Galbraithe, mens han lyttet til lyden av sin egen stemme, lot seg rive med. Da han var ferdig, følte han seg utmattet og som om håret hans hadde blitt grått.

"Det var de lykkelige dagene," utbrøt Harding. "Spillet var verdt å spille den gangen – ikke sant, gamle mann?"

"Ja," mumlet Galbraithe. "Men vet ingen av dere hva som har skjedd med Hartson?"

"Haydon ville nok husket ham –"

"Haydon?" avbrøt Galbraithe. "Er han her?" Han så lengselsfullt rundt i rommet, mot hjørnet der redaktøren for utenriksavdelingen pleide å sitte.

"Han døde i fjor vår," sa Green. "Jeg tipper han var det siste bladet på treet."

"Han begynte fem år før meg," sa Galbraithe. "Han og jeg jobbet sammen med drapssakene i Barrel."

"Hva gikk den historien ut på?" spurte Harding.

BokRobot · Page 8 / 9

Galbraithe miró a Harding para asegurarse de que no se trataba de una broma de mal gusto. En aquel momento, no se hablaba de otra cosa en Nueva York desde hacía un mes, y él y Haydon se habían hecho bastante conocidos por el trabajo que habían realizado al respecto. Harding parecía serio e interesado; no cabía duda de ello. Eso había sucedido hacía ocho años, y seguía grabado en la memoria de Galbraithe con la misma nitidez que si fuera ayer. Pero lo que empezaba a darse cuenta era de que esto se debía a que había estado fuera de Nueva York. Para aquellos que vivían allí y seguían luchando contra el antiguo sistema, todo ello había quedado relegado, incluso como tradición, entre la multiplicidad de historias posteriores. Estos hombres más jóvenes que lo habían reemplazado a él y a sus compañeros ya tenían sus propias grandes historias. Llegaban cada día entre el amanecer y el anochecer, y luego de nuevo entre el anochecer y el amanecer.

Día tras día llegaban sin cesar: al final de una semana, decenas de ellos; al final del mes, cientos; al final del año, miles. Hace mil quinientos días que había estado observando las múltiples complicaciones de esos millones de personas, y desde entonces se habían escrito mil volúmenes sobre tantas tragedias ocurridas en el mismo escenario de siempre. Aquí el tiempo se medía en horas, no en años. Solo el escenario seguía inalterado.

Galbraithe se levantó, tan atónito que dio unos pasos vacilantes como si sufriera de parálisis. Harding le tomó el brazo. «Tranquilo, viejo», lo advirtió. «Será mejor que salgas y tomes algo».

Galbraithe negó con la cabeza. Sintió un resentimiento repentino por el papel que le estaban imponiendo. «Me voy a casa», anunció.

«Vamos», lo animó Harding. «Bebamos por los viejos tiempos, ¿eh?». «Claro», intervino Green. Los demás también se levantaron y buscaron sus sombreros.

«No lo haré», respondió Galbraithe obstinadamente. «Me voy a casa, te lo digo. Y dentro de diez años seré veinticinco años más joven que cualquiera de ustedes».

Habló con cierta vehemencia. Harding se rió, pero Green se puso serio. Le colocó la mano en el brazo. «Tienes razón», dijo. «Sal de aquí, y que Dios te bendiga, viejo».

BokRobot · Page 9 / 9

«Ojalá Haydon estuviera aquí...», se atragantó Galbraithe.

«Supongo que es más joven que cualquiera de nosotros», respondió Green con seriedad. «Él mide el tiempo en términos de eternidades».

Galbraithe cogió su maleta. "Hasta luego", dijo.

Illustration for Largo

Se dirigió hacia la puerta, y todo el grupo se quedó inmóvil y en silencio mientras lo veía salir. Se apresuró por el estrecho pasillo y pasó por delante de la habitación del editor de la sección de ciudad. Bajó por las viejas escaleras, con los hombros encorvados y las piernas débiles. Mil quinientos días pesaban sobre sus hombros.

Salió a la calle y se quedó allí un momento, con los oídos zumbando. A su alrededor pululaban los mismos vendedores de periódicos que había dejado cinco años antes, que no parecían haber envejecido ni un solo día. Con los ojos entrecerrados, los observó atentamente. Allí estaba Red Mick, pero al mirarlo con más atención vio que en realidad no era Red Mick en absoluto. Probablemente era el hermano menor de Red Mick. El alto, el flaco y el pequeño cojo estaban allí, pero sus nombres eran diferentes. El drama era el mismo, el escenario era el mismo, pero mil quinientos días habían traído consigo un nuevo reparto de actores para los mismos viejos papeles. Era como ver a Shakespeare con un reparto nuevo, pero la obra era siglos más antigua que cualquiera de las de Shakespeare.

Galbraithe llamó a un taxi. "Granderantal stash-un", ordenó.

Mirando por la ventana, observó la interminable procesión en la calle y en las aceras. Contempló los edificios crudos y angulosos, permanentes e inalterables. Encima de él, un sol de Kansas brillaba sobre él, el mismo que, en su generosa bondad, brillaba sobre Nueva York.

BokRobot

BokRobot

BokRobot brings together books and fairy tales to read and explore. Discover a growing collection, or create books and fairy tales of your own.

Más libros que quizá te gusten